Italia er regjerende verdensmestere. Juventus bygger seg opp som på ny, med unge og gamle helter. Noen mener italiensk fotball har sett sin storhetstid. Bare vent, Calcio kommer tilbake. Engelskmennene skal passe seg, italienere liker ikke å være nest best.

Den italienske fotballen har kanskje mistet sin internasjonale anseelse. Den har kanskje tapt seg litt i forhold til Europa. Mange mener at italiensk fotball ikke har klart den utviklingen som har skjedd ellers i Europa de siste årene. Mye dette kan hende at stemmer. Mens den engelske fotballen er mer fysisk enn noen annen liga, den spanske mer fart og tekniske finesser, den tyske med fantastiske stadioner alltid fylt til randen. Hva er da det som unikt med den italienske? Hva er det som gjør at så mange millioner boltrer seg foran tv-skjermene på lørdagskvelder og søndagsettermiddager, for å se halvfulle stadioner. Se italienere med halvlangt hår og som ankommer med Pradasolbriller, Armanidresser og Mont Blanc-sølvklokker. De feminine herrene, som liker å filme og klage på dommerene. (Hvertfall i følge calciohaters) Det jeg snakker om er Calcio, ja, Calcio. Betegnelsen på den italienske fotballen.

Italiensk fotball. Ofte hatet av de som ikke heier på den, men samtidig elsket av sine supportere. I en liga hvor passion og faith betyr så mye at den ofte går utover noe som for andre fotballinteresserte betyr mye. I en liga hvor ikke alle supporterne sitter på hver sin stol med varmekabler, har blir man ofte nødt til å stå på murtrappene for å få med seg sine egne helter. Tilhørigheten er stor til sin egen klubb. Det er sine egne italienske helter som dominerer. Et fantastisk eksempel er Totti og Roma. En spiller som kanskje ofret en enda høyere anseelse i verden og et liv som en av tidenes beste spillere for mange, ved å avslå et tilbud om en overgang. Han ble i sitt kjære Roma. Dette er noe av det som gjør at så mange Romasupportere har trykt han til sitt bryst. Et klassisk eksempel på hva italiensk fotball står for. Klubben før spilleren. Han elsker Roma mer enn å bli en verdensstjerne. Og hvis han vil bli det, er det i Roma han skal bli det!

Et av mange eksempler, vår egen Del Piero går inn i samme kategori, Maldini i Milan. Typer i fotballen som er betegnelsen på italiensk fotball. Ja, en italiensk liga dominert av italienere. Så klart er den også fylt med noen afrikanere og brasilianere, men i størst grad italienere. Ikke som Arsenal og Liverpool som sliter med å stille med engelske spillere i startoppstillingen. Dette er nok mye av det som gjør at det italienske landslaget i 2006 vant nok en verdensmestertittel. En seier fot Italia som reiste litt av stoltheten etter et marerittår for italienske fotballsupportere verden over. Det gikk hardest ut over vår egen kjære klubb. De ble degradert og mistet mange av sine største stjerner. Men vi vil komme tilbake. Det vil vi.

Den dagen vår kjære Juventus-kaptein Del Piero endelig igjen kan løfte trofeet som Europas og verdens beste lag vil kanskje være det største øyeblikket for enhver Juventus-supporter verden over. Å komme tilbake etter Calciopoli, en gammel dame som falt og brakk ryggraden. Og gjennom en lang og tung operasjon vil hun endelig kunne reise seg opp med strak rygg og løfte det store, tunge trofeet med sine hender. En jubel vil bre seg hos over 11 millioner italienske fans fra Torino i nord til Cagliari i sør. Og ikke minst hos den lille supporterskaren her i Norge som brer seg fra Kristiansand, gjennom Gjøvik til Bergen videre til Nordfjordeid og helt opp til Tromsø. En liten minoritet av norske fans i grunn, men på ingen måte noen som ikke tar sin klubb seriøst. Vi er de unge gutter og jenter som ser opp til den gamle dame, som sakte, men sikkert reiser seg sterkere enn aldri før. Stokken er kastet, nytt og ungt blod pumpes inn fra spillere født og oppvokst rundt Delle Alpi. Giuseppe og Sebastian Giovinco, Marchisio, Marrone, Rossi, De Ceglie og alle våre fremtidige helter.

En ny generasjon som skal ta over etter våre 90-tallshelter som tok oss til finale etter finale. Kun én endte med seier, men prestasjonen er på ingen måte noe og kimse av allikevel. Juventus er på vei tilbake, med en egen helt sittende på benken. Med sine moteriktige briller, styrende med en sjarmerende ydmyk stil som jeg håper vil gi resultater, om ikke dette første året, kanskje neste sesong og mange sesonger fremover. Vil _ Il Bianconeri_ igjen gjenerobre makten som ikke bare Italias beste, men også som verdens beste fotballklubb. Svarte og hvite flagg vil vaie i Torinos gater. Samtidig som sesongen sikres med Serie A gull etter en knusende 4-0 seier hjemme på Nye Stadio Delle Alpi mot AC Milan.

Juventus – un club, un sogno, una religione

Forza la Magica Juve!