Starten på 1970-tallet skulle bli en god tid for Juventus og ikke minst klubbens supportere. Flere seriemesterskap ble vunnet og flere legender kom inn på laget. Allikevel var dette bare starten. Starten på en ny gullalder.

I 1969 var Heriberto Herreras herredømme i Juventus over. Ny mann på trenerbenken var Luis Carniglia og det var ikke få nye spillere som ble hentet. Marchetti, Morini og Furino ble hentet for å styrke defensiven, mens Roberto Vieri og Lamberto Leonardi styrket angrepet.

Som en følge av flere nye spillere og ny manager slet klubben i starten, både ute på banen og i kontorene i Galleria San Federico 54. Klubblegende Giampiero Boniperti ble ansatt som Managing Director og Ercole Rabitti erstattet Carniglia som fikk sparken. Spillerene fant tonen sammen og begynte å vise hva som bodde i dem, men Cagliari, med stjernespiller Gigi Riva, hadde skaffet en litt for stor luke i starten av sesongen, og med uavgjort i Torino var seriegullet sikret for klubben fra Sardinia for første og hittil siste gang.

Neste sesong skjedde det flere utskiftninger på spillersiden. Flere unggutter kom inn, blant annet Roberto Bettega som vendte hjem etter et låneopphold i Varese, det samme gjorde Franco Causio som hadde vært i Palermo. Armando Picchi ble ansatt som manager, men han måtte trekke seg på grunn av sykdom etter få måneder. Ny mann ved roret ble Čestmír Vycpálek.

Juventus var altfor ustabile i første halvdel av sesongen, men i andre halvdel kom laget seg virkelig og det var ingenting å utsette på spillet eller resultatene. Som en følge av den vaklete starten ble det ingen Scudetto på La Vecchia Signora denne sesongen heller.

I 1971/72-sesongen skulle det endelig skje igjen. Det var en helt spesiell optimisme allerede før sesongen startet, og da Juventus beseiret AC Milan 4-1 på San Siro i fjerde serierunde skjønte de fleste at dette var Juventus år. Men det skulle ikke bli så enkelt allikevel. Roberto Bettega, lagets klare toppscorer ble syk noen måneder ut i sesongen, og plutselig var man ikke i ensom majestet på toppen allikevel. Med tap i derbyoppgjøret mot Torino mistet Juventus førsteplassen, men man tok den tilbake med seire mot Inter og Cagliari i de to neste kampene. Den 14. Scudetto var et faktum.

Før neste sesong hentet Juventus inn to spillere fra Napoli: José Altafini og en keeper de tidligere hadde avvist, Dino Zoff. Sesongen startet ikke bra, men etterhvert fant Altafini målet, og Juventus klatret sakte, men sikkert oppover på tabellen. Etter et tap mot Fiorentina i april trodde alle at serien var kjørt for Juventus, som på samme tidspunkt fortsatt hang med i Europacupen. AC Milan og Lazio lå begge over Juventus på tabellen før siste serierunde skulle spilles og med seier til et av disse lagene ville de stikke av med seriemesterskapet.

Men så skulle ikke skje. Milan tapte borte mot Verona og Lazio tapte mot Napoli, samtidig som Juventus vant 1-0 mot Roma, takket være et mål fra midtbanespiller Antonello Cuccureddu var det andre seriegullet på rad sikret. Etter å ha feiret den femtende scudettoen var det klart for Europacupfinale i Beograd, hovedstad i tidligere Jugoslavia. Dessverre for Juventus ble Johan Cruyffs Ajax for sterke.

Neste sesong startet som de tidligere årene dårlig. Sommeren hadde gått og det var nok en gang nye fjes på plass i Torino. En av disse var Claudio Gentile, en forsvarsspiller som idag regnes som blant de beste markeringsspillerene noensinne. Gentile hadde gener fra Libya, men spilte landslagsfotball for Italia. Ingen som levde på den tiden kan glemme hvordan Gentile markerte selveste Diego Maradona ut av kampen mellom Argentina og Italia i VM 1982. Partnerskapet med Gaetano Scirea blir sett på som et av tidenes beste midtstopperpar, om ikke det beste.

Man klarte etterhvert å finne formen, men det kom for sent og seriemesterskapet havnet i Roma, nærmere bestemt Lazio. Men allerede neste år igjen var ting som det skulle. Tidligere spiller Carlo Parola ble ansatt som manager og under hans ledelse tok Juventus sin Scudetto nummer 16. Blant de nye signeringene denne sesongen var midtstopperen Gaetano Scirea som kom fra Atalanta som skulle bli en viktig brikke i Juventus de neste 15 årene.

Neste sesong startet som den forrige sluttet: Juventus på topp, med de andre klubbene halsende bak. Juventus var egentlig klart bedre enn de andre lagene, men halvveis ut i sesongen kom det en uforklarelig formsvikt, og Torino tok over skjoldet som beviser hvem som er Italias beste fotballag.

Sentrale personer:
-Giampiero Boniperti
-Franco Causio
-Roberto Bettega
-Carlo Parola
-Dino Zoff
-José Altafini
-Claudio Gentile
-Gaetano Scirea