Tiden fra 1961 til 1969 var en turbulent periode for Juventus. Mye skjedde og kontinuiteten uteble. Legendene forsvant, men Juventus klarte allikvel å sikre seg enda et seriemesterskap i løpet av perioden.

Sesongen etter Juventus’ 12. seriemesterskap la Giampiero Boniperti opp. Han hadde da spilt 444 seriekamper for La Vecchia Signora, og var med det den spilleren med flest kamper for klubben gjennom tidene. Denne rekorden ble stående i mange tiår, helt til en annen legende tok over rekorden.

I tillegg til at Juventus mistet Boniperti, mistet man så og si John Charles også. Skade på skade ødela for kjempen fra Wales. Dette ble et stort skudd for baugen nå som klubben var ute etter å vinne Europacupen. Panathinaikos og Partizan Beograd ble slått ut i de første rundene, men så møtte man sine overmenn i de kongelige fra Madrid.

Samtidig måtte Umberto Agnelli trekke seg som president for klubben, og roret ble overlatt til ingeniøren Vittore Catella. I august 1962 ble den brasilianske manageren Paulo Amaral ansatt, og Juventus hadde plutselig spilt inn en helt ny formasjon: 4-2-4. De beste signeringene som ble gjort var den sentrale midtbanespilleren Luis del Sol og forsvarsspilleren Sandro Salvadore.

Starten på sesongen var ikke den beste, men når den brasilianske spissen Miranda ankom, krøp Juventus sakte, men sikkert oppover på tabellen. Med seier borte mot Milan trodde man at det slettes ikke var umulig å vinne serien igjen, men man måtte til slutt gi tapt for Inter. Juventus endte på andreplass.

Sommeren 1963; alle sommersigneringene var på plass og hele klubben hadde troen på at et nytt seriegull kunne være innenfor rekkevidde. Men den gang ei. Man startet sesongen dårlig, og allerede i september forlot manager Amaral skipet. Han ble erstattet med Eraldo Monzeglio, men det var tydelig at Juventus manglet kontinuitet. Allikevel hadde man en strålende hjemmeseier mot Inter som på den tiden var blant Europas beste lag, takket være den drepende effektive Catenacciofotballen. Juventus vant kampen 4-1, men det skulle allikevel ikke bli noen medalje på Torinolaget som til slutt måtte nøye seg med en skuffende fjerdeplass.

Monzeglio, som kun var en kortidsløsning, ble erstattet av paraguayaneren Heriberto Herrera som manager. Det var få utskiftninger, eneste viktige spiller inn var den franske spissen Nestor Combin. Omar Sivori fikk en alvorlig kneskade og han ble aldri det samme. Herrera hadde innført et helt nytt treningsregime som la stor vekt på bevegelse, movimento, både med og uten ball. I 1965 vant Juventus den italienske cupen, men resultatene i serien var ikke fullt så oppløftende.

Sivori ble solgt til Napoli sommeren 1965, og Juventusstyret kom med en tillittserklæring til trener Herrera for å oppnå mer kontinuitet i troppen. Fram til jul den sesongen var Juventus ubeseiret, og lå veldig godt an i toppen, men et par dårlige kamper for mye andre halvdel av sesongen ødela for de sorte og hvite fra Torino, og man endte til slutt på en svært skuffende femteplass.

Det hadde nå gått fem sesonger uten at Juventus hadde vunnet Serie A, og dette ville klubben gjøre noe med. Forsvaret var veldig sterkt, og offensivt ble det forsterket med spissen Gigi De Paoli og vingen Erminio Favalli. Laget spilte veldig godt, og høydepunktet fra første halvdel av sesongen var når Inter ble beseiret på San Siro, 31. desember 1966.

Inter ledet etter halvspilt, og når Juventus da hadde tre dårlige kamper tidlig inn i det nye året, trodde de fleste at løpet var kjørt for Juventus ettersom at Inter nå hadde et solid forsprang. Men som sagt før skal man aldri avskrive den gamle damen fra Torino.

Etter en fantastisk sluttspurt var man helt oppe i ryggen til Inter, og da Mantova vant 1-0 i siste seriekamp mot Inter og Juventus vant sin siste mot Lazio, var Juventus seriemestere igjen, for første gang på fem år.

Nå skulle Juventus delta i Europacupen igjen, men dessverre ble ikke stallen forsterket nok. Eneste spiller som ble hentet var en svenske ved navn Roger Magnusson. Etter å ha kjempet seg til semifinale ble det til slutt stopp mot Eusebios Benfica. Den hjemlige ligaen var heller ikke spesielt oppløftende, da man endte på en tredjeplass.

Sommeren 1968 ble det hentet inn flere spennende spillere, blant annet Helmut Haller, Romeo Benetti og Pietro Anastasi. De holdt følge med Milan, Fiorentina og Cagliari en god stund, men til slutt ble man hektet av og endte til slutt på en skuffende femteplass, ti poeng bak seriemestrene fra Firenze.

Sentrale personer:
-Vittore Catella
-Paulo Amaral
-Omar Sivori
-Heriberto Herrera
-Ernesto Castano (kaptein)