50-årene og starten av 60-årene skulle inneholde både oppturer og nedturer. En Agnelli gikk, en Agnelli kom.

Torino hadde vært det klart beste laget i Italia de siste årene, men det skulle bli en tragisk ende på den visa. Den 4. mai 1949 kræsjet flyet med alle Torinos stjernespillere i en fjellvegg ved Torino, nær den kjente Supergabasilikaen. Alle som var om bord i flyet døde, og hele Italia var i sorg. Det er satt opp et minnesmerke der flyet kræsjet, for å minnes de 31 passasjerene som var ombord i flyet.

Det var allikevel ikke dette alene som gjorde at Juventus igjen var i toppen av italiensk fotball. Man hadde nå fått stablet opp et slagkraftig lag. Spillere som Boniperti, Rinaldo Martino og danske Karl Åge Præst var alle veldig gode, og Juventus var ganske klar ligaleder gjennom hele sesongen. Den 5. februar 1950 forventet alle at Juventus skulle avgjøre serien hjemme mot Milan, men så skjedde ikke. Milan, med den berømte svenske trioen Gre-No-Li, ga seg ikke før de ledet 7-1. Et stygt tap som står igjen som det største tapet i Juventus historie.

Men laget kom seg over det forferdelige tapet, og vant allikevel serien ganske klart. Fire runder før serien var over sikret Juventus seg sitt åttende seriemesterskap, mye takket være den danske spissen John Hansen, som ble toppscorer med 28 av Juventus totalt 100 seriescoringer det året.

Sesongen etter var det et eller annet som ikke stemte hos den gamle damen. Martino lengtet hjem til Argentina og ble dermed solgt. Man mistet poeng i lette kamper og det var tydelig rusk i maskineriet etter en del utskiftninger i sommerpausen. Man endte til slutt på en skuffende tredjeplass, seks poeng bak Milan som ble seriemester det året.

I juni skulle det allikevel skje en aldri så liten opptur. Juventus hadde blitt invitert til en turnering i Brasil, «Taca de Rio.» Juventus beseiret Røde Stjerne (Jugoslavia), Nice (Frankrike), Palmeiras (Brasil) og Austria Wien (Østerrike) i gruppespillet, og var dermed klar for finalen i Taca de Rio. Der ble det imidlertid tap mot Palmeiras som man tidligere hadde slått.nDenne turneringen blir sett på som forløperen til det vi i dag kjenner til som «VM for klubblag.»

Før sesongen 1951/52 ansatte Juventus en ny manager. Györgi Sárosi fra Ungarn ble ansatt, men han beholdt laget fra forrige sesong, med Carlo Parola som kaptein og den lokale unggutten Giampiero Boniperti mer offensivt.

Juventus viste sine intensjoner allerede fra første spark denne sesongen, og vant de sju første kampene, før det ble en uavgjort. Deretter vant de fire kamper til før det igjen ble poengtap. Slik fortsatte det gjennom hele sesongen, og Juventus vant serien med 60 poeng og imponerende 98-34 i målforskjell.

De to påfølgende sesongene var Juventus enda sterkere, men skader gjorde at seriemesterskapene gikk til Milano i stedet, nærmere bestemt Inter. I 1953 var det to poeng som skilte Juventus fra Inter, neste år igjen var det kun ett poeng som skilte de to rivalene.

I 1954 trakk Giovanni Agnelli seg som leder i Juventus, og klubben gikk inn i en dårlig periode med lite suksess. I 1955 endte klubben på sjuendeplass og året etter kom de helt ned på 12. plass. Manager Sandro Puppo holdt fast ved sitt ønske om å la lokale unggutter spille, men de var for urutinerte og klubben manglet virkelige bærebjelker. Boniperti kunne ikke dra lasset alene.

Ting gikk ikke som det skulle i Torino før i november 1956. Umberto Agnelli ble valgt som ny leder i klubben og startet allerede i november planleggingen for sesongen 1957/58. På oppfordring fra en tidligere spiller, Renato Cesarini, sikret klubben seg underskriften til den argentinske spissen Omar Sivori, i tillegg til den walisiske kjempen John Charles.

Det skulle vise seg at Juventus virkelig hadde signert to klassespillere her. Juventus ble seriemestere i 1958, anført av Sivori, Charles og Boniperti, som bare ble bedre og bedre for hvert år som gikk. Charles ble fansens favoritt, og scoret like så godt 28 mål den sesongen, seks mer enn sin argentinske angrepspartner.

Neste sesong var preget av skader og en god del dårlige kamper, og Juventus ga nærmest seriegullet til Milan. En fjerdeplass, ti poeng bak Milan, var absolutt ikke bra nok med tanke på stallen, men med seier i den italienske cupen veide dette litt opp for den dårlige prestasjonen i serien.

I 1959 returnerte Renato Cesarini til Juventus, denne gangen som trener. Han ledet klubben til sitt ellevte seriegull, nok en gang anført av Sivori, Charles og Boniperti. Spesielt Sivori imponerte denne sesongen, med sine 27 mål. Man vant også den italienske cupen, noe som betydde the Double, og alt var bare fryd og gammen i Juventus.

Men neste sesong skulle vise seg å bli en tøff en, og Juventus måtte virkelig kjempe skulle de ha sjans til å gjenta bragden fra fjoråret. Inter hadde fått seg en ny trener i Helenio Herrera og stallen var veldig bra, det samme var den i Milanos andre halvdel. Begge Milanoklubbene ble sett på som sterkere enn Juventus, men er det en ting man ikke skal gjøre med Juventus er det å undervurdere dem.

Etter halvspilt sesong lå Juventus på en tredjeplass bak de to Milanolagene, akkurat slik media hadde forutsett det. Men Juventus kommer alltid tilbake. Etter en seier over Torino var de helt oppe i nakken på Inter, og da Nerazzurri ble slått av sine rivaler fra samme by, var Juventus på toppen av tabellen. Alt skulle avgjøres på Stadio Communale, Juventus mot Inter, men slik ble det ikke. Stadion ble invadert av tilskuere, og Inter fikk tildelt en 2-0 seier fra det italienske fotballforbundet. Denne straffen ble senere gjort om til at Juventus og Inter skulle møte hverandre etter sesongen. Dette fikk Interstyret i harnisk, men avgjørelsen var endelig. Da det igjen var klart for Juventus-Inter var Juventus allerede seriemestere for andre året på rad, og Inter viste hva de mente om saken ved å sende på kun juniorspillere. Juventus vant 9-1 i det som var Bonipertis siste kamp for klubben.

Sentrale personer:
• Giampiero Boniperti
• Carlo Parola
• Györgi Sárosi
• Umberto Agnelli
• Omar Sivori
• John Charles
• Renato Cesarini