Januar i Nord-Italia kan være vanvittig kaldt, det merket undertegnede og hans to medeventyrere da vi landet i Milano den 20. januar i fjor. Vi skulle heldigvis oppleve varmen på det som den gang het Juventus Stadium senere på turen, men først var det to netter i magiske Milano, med blant annet utkastelse fra VIP-fest og istid på San Siro på programmet.

Som trofast medlem i Juvenorge var det første stoppested da turen ble planlagt. Mine reisekamerater var ikke like hengivne tilhengere av Den gamle dame og var dermed ikke innmeldt i Juventus Club Norge. Dette ble ordnet raskt, og såvidt innen fristen tidlig i januar. Opplevelsen med tur og fotball var så pass vellykka at i alle fall én av de to jeg dro med meldte seg inn i år igjen.

Det hadde kanskje ikke skjedd om vi ikke hadde fått innfridd ønskene om billetter til toppkampen mellom Juventus og Lazio. Fem poeng skilte lagene den gang, og stjerna Immobile hadde laget mål i begge de foregående kampene for hovedstadslaget. Juve hadde gått på et forsmedelig tap mot Fiorentina helga før og så like tafatte ut som i de verste vinter- og vårsesongene før Conte. Lykken var dermed stor da bekreftelsen lå i innboksen, tre nystrøkne billetter på tribuneseksjonen Famiglia lå klare for oss.

Med det ble reisen nedover en lek med lave skuldre. Vi dro etter jobb på fredagen, ikke midt på natten, og det passet undertegnede veldig godt. Å møte et kaldt Milano på en fredagskveld er en ypperlig anledning til å besøke de utallige restaurantene som serverer det flotteste av både mat og drikke. Fredagen ble lang. Heldigvis var det noe varmere på lørdag, sola skinte og Milano stilte med både dom i beste Nidarosstil og Milanmuseum. Der fant vi noen kjempebillige billetter til Milan-Napoli. Da ble ikke diskusjonen om hva vi skulle finne på lørdag kveld så veldig lang, og etter en kjempestor pizza i gatene bak katedralen beveget vi oss i retning av mastodonten San Siro. Som betongmann visste jeg at det kom til å bli en kald affære, selv midt blant ville milanisti. Gjestene vant kampen, men de fleste var like vel godt forlikte etterpå og kvelden var ennå ung.

Søndag morgen var det duket for rosinen i pølsa. Torino er kun en behagelig togtur unna Milano og bød på seg selv med både sol og smil. Kampen var satt opp som lunsjkamp den helga, nemlig klokka halv ett. Det viste seg å nesten være for tidlig for norsk lunsj, men med litt hjelp fra lokale, samt fornuftig sniking etter de i sort og hvitt, kom vi oss på riktig buss fra togstasjonen til banen.

Dette var mitt andre besøk på denne flotte arenaen, det første var Del Pieros siste kamp – fem år tidligere, og akkurat som den gangen steg stadion fram som en fugl føniks. Anlegget er flott, moderne og uitaliensk. Bare ikke finn på å spise på American Grafitti Diner, med så mye godt å spise og drikke i Italia og Piemonte er det helt utrolig at et hurtigmatkonsept som er så treigt og så dårlig får lov til å operere på stadionområdet. Hold dere unna!

Uansett, foranledningen til kampen var at Juventus kun to dager før avreise hadde lansert sin nye logo. Disse doble J-ene skulle ta over etter skjoldet som sist ble modernisert i 2004 og som har en historie tilbake til oppstarten. Det var vel ingen som helt visste hva man skulle tro, men logoen var som tapetsert på og rundt stadion. Det er vel bare å bli vant til den først som sist. Oppstyret rundt logoen la i alle fall ingen demper på stemningen på stadion. Vi ble møtt av øredøvende Juve, Storia Di Un Grande Amore og varme i det vi kom inn på arenaen. Det var stort, og ikke bare for den av oss som allerede var fortapt til sort og hvitt. Stort, og ikke minst høylytt! Vi satt i familieseksjonen med hyggelige barnefamilier, men volumet i vårt hjørne var fantastisk og absolutt alle sang med.

Festen fortsatte på banen, det tok vel kun fire-fem minutter før Mandzukic la ballen til rette for Paulo Dybala og Juventus var i ledelsen. Etter det fikk vi såvidt satt oss ned igjen før måltyven Higuain stakk fram foten og sendte et innlegg fra Cuadrado i mål. Det ble ikke flere mål, men stemninga ga seg aldri. Selv blant oss familiefolk og tilreisende var det taktfast synging i 90 minutter. I løpet av det resterende av første omgang fikk vi tid til grundig analyse av Allegris nye kvartett på topp og kunne ikke annet enn å være enige i at den fungerte overraskende bra. Lazio ble dominert noe så til de grader at man skulle tro avstanden var nærmere 50 enn fem poeng. Med kroaten Super-Mario på vår side av banen fikk vi et nærblikk på hvorfor, innsatsen han la ned på banen var forbilledlig, smittsom og veldig vellykka.

Den andre omgangen gikk fort. Det var kontrollert fra Juves side og etterpå fikk vi med oss en velfortjent feiring med spillerne. Så var det den der lunsjen vi skulle prøve oss på etterpå. Sammen med omtrent alle andre på stadion tenkte vi å få oss en god matbit etter kampen og snubla inn i køen(!) til denne dineren like utenfor portene til tribunene. American Grafitti Diner har verken service eller god mat. Vi ble sittende ved siden av noen russere og selv uten felles språk var det ingen tvil om hva vi syntes om det stedet. Da var det bedre å komme seg ut og dra til et skikkelig spisested. Dem er det mange av litt mer sentralt i Torino.

Etter en sen lunsj og litt byvandring i Torino dro vi mette og godt fornøyde tilbake til Milano med toget og vendte etterhvert snutene nordover mot Norge igjen.

Nå har jeg besøkt to forskjellige områder på stadion med dertil flotte opplevelser, flott lyd og flotte scener, og kan helhjerta anbefale en tur til Juventus Stadium. Man blir slusa inn dit man skal, alt er rett frem og alt er moderne. Juvenorge er også en idiotsikker opplevelse, bestillingen er knirkefri og responsen fra de som har med billettene å gjøre er rask og upåklagelig.

Hele opplevelsen har nok ført til i alle fall en halvveis konvertitt til Juventino og vi skal nedover igjen!