Juventus har slitt stort i sesonginnledningen og står med fattige fem poeng på like mange kamper. Det er på tide å heve seg, kraftig.

“No har vi hvilt på gamle laubær siden 1982, det e på tide no”, har jeg som Brannsupporter hørt gjentatte ganger fra Den 12. mann. Passende nok sendte også Juventus’ 12. mann, supporterne, et kraftig signal om hvor dårlig sesonginnledningen har vært, gjennom et meget glissent oppmøte på Juventus Stadium mot Frosinone. Man kan skylde på dårlig motstander, billettpriser og midtukekamp, men først av alt skyldtes de mange tomme setene Juventus' elendige sesonginnledning.

Etter store utskiftninger i sommer, som blant annet så vitale spillere i Pirlo, Vidal og Tevez forsvinne, ba Allegri tidlig om tålmodighet til laget. Man trengte tid til å finne flyten, spesielt offensivt. Det har også vist seg gjeldende, der Juventus på godt over 100 avslutninger kun har funnet nettmaskene ved fem anledninger. Når man samtidig lekker bakover hver gang motstander beveger seg inn på vår banehalvdel, er det noe som skurrer.

Allegri sitter garantert trygt, og rettmessig så. Han leverte en formidabel sesong i fjor, hvor han var én kamp unna å ta en historisk trippel-triumf. At Barcelona med en angrepstrio av de sjeldne viste seg hakket for sterk er lite å si noe på. Juventus virket langt mer fleksible og bedre tilpasset spill i Europa, samtidig som man fortsatte å dominere hjemme i Italia. Juventus Stadium forble et fort.

Helt til i år, da stormaktene Udinese, Chievo og Frosinone på rekke og rad har plukket poeng. Vi snakker altså om arenaen hvor man hadde en seiersrekke på over 20 kamper for kort tid siden. Fellesnevneren i årets hjemmekamper er et stort spillemessig overtak til Juventus, svært mange sjanser og tilsynelatende full kontroll. Helt til man gjør opp i målprotokollen, og ser at Juventus' sjanser er sløst i fleng, mens bortelaget utnytter de få besøkene i vår boks. Faktisk ofte den ene besøket.

Så hva er egentlig greien? "Gi oss tid, vær tålmodig", sier nok Allegri igjen. Den kjøper jeg kun delvis. At Juventus sliter offensivt er å forvente, det er i den delen av laget at endringene er størst. Der man de to foregående årene har hatt Serie As best presterende angrepsspiller i Tevez til å jage alt, og alle, fremstår angrepet foreløpig noe rådvill. At man samtidig ikke har Pirlos trygghet, overblikk og pasninger eller Vidals (tidvise) fantastiske innsats og spill, er summen at 3 av de 5/6 faste offensive spillerne i laget er borte. Når Marchisio samtidig har vært ute med skade stort sett hele sesongen, Pogba foreløpig ikke slått på og nykommerne fremdeles tilpasser seg nye omgivelser, blir konklusjonen som Allegris; vi må være tålmodig. Likevel, det finnes en grense.

Poengtapene på hjemmebane har ikke kommet fordi laget er lite samspilt, men fordi man rett og slett har vært sløve i avgjørende situasjoner. Man har hvilt på gamle laubær, tilsynelatende overlatt ting til tilfeldighetene. Når spillere, gang på gang, bommer på klare målsjanser, ligger problemet etter mitt syn nettopp der. Hos spillerne. Klart har Allegri og trenerteamet en rolle å spille også der, men det er først og fremst spillerne som nå må gå i seg selv. Allegri var på ballen kort tid etter kampslutt, da han på sin twitterprofil skrev at laget ble offer for kollektiv uoppmerksomhet.

For der ligger det jeg anser som mest bekymringsverdig, nemlig at vi, foruten å rote voldsomt fremover, gjør det samme i forsvar. Kollektivet er rett og slett uoppmerksomt, både ved å tillate Frosinone å bevege seg inn på vår halvdel i sluttminuttene, gi de muligheten til å få en corner og deretter la vær å dekke i feltet. I egen femmeter på overtid. Man trenger ikke være mye fotballkyndig for å peke på at poengtapet isolert sett kom der, slik det gjorde det mot Udinese etter mangelfull markering - igjen. I forsvaret er laget attpåtil nesten uendret, og har rutine i Barzagli, Chiellini og Bonucci.

For å presisere så fratar jeg ikke angrepet skyld for poengtapene. Juventus burde puttet flere mål i løpet av kampen, som man burde det mot Udinese, men jeg lar mer forundre over at man så enkelt slipper inn sjanser imot. Jeg lar meg også forundre over mangelen på grinta, innsats- og vinnervilje, slik vi har sett de foregående sesongene. Jeg synes det løpes alt for lite, at tempoet er for lavt og at spillerne tar for lite tak - individuelt og kollektivt. Allegri skriker støtt og stadig fra sidelinjen, men er dette egentlig hensiktsmessig? Motiveres spillerne til å løpe de ekstra meterne slik de tilsynelatende gjorde det under Conte, eller blir det bare mas?

Det e på tide no, på tide å levere. Man er i ferd med å nå en grense hvor kampen om Scudetto går uten den regjerende seriemesteren. Til helgen venter Napoli, helgen etter kommer Bologna på besøk, før man vender nesen til Inter i første kamp etter landslagspausen. For å gjøre det klinkende klart, leverer man ikke i disse kampene, skal man få det veldig tøft med å komme tilbake. Ja visst er sesongen lang, det vil fremdeles gjenstå 30 seriekamper etter nevnte oppgjør. Når man derimot ikke plukker poeng hjemme mot Frosinone, Chievo og Udinese, er det lov å lure på hvor luken skal innhentes.

Det finnes likevel optimisme (det gjør det alltid hos en Brannsupporter). Juventus viste prov på sitt potensiale mot Manchester City, samtidig som man leverte en solid kamp mot Lazio i Supercoppafinalen. Borteseieren mot Genoa var også sterk, selv om den ikke var like elegant. Marchisio er forhåpentligvis snart tilbake, og kommer til å vise seg å være den viktigste Juventusspilleren i det offensive denne sesongen. Khedira bør også snart være i anmarsj, samtidig som man kan forvente at spillerne går i seg selv, blir mer oppmerksomme og dermed styrer nøkkelsituasjonene i begge ender i riktig retning. Ser man bort fra oppgjøret i Roma, en kamp man bare må slette fra minnet, har Juventus gått på tre diskuterbart ufortjente poengtap. Med litt marginer hadde man fort vært betraktelig nærmere toppen, og gitt at effektiviteten og samhandlingen bare blir bedre, ligger mye til rette for en fin sesong.

Vi kan derimot ikke være tålmodig lengre. Startskuddet er i aller høyeste grad gått, og de neste tre seriekampene, sammen med hjemmeoppgjøret mot Sevilla til uken, kan bli definerende for sesongen. Jeg tror Juventus reiser seg, slik man gjorde det etter scoringen til Manchester City. Det e på tide no.