Juventus Norge - Norsk supporterside for Juventus Fc.

Roman Tikhonov, 07/04/2010

Det finnes mange emner man kan skrive om, utallige hendelser som kan drøftes og analyseres, men få ting gjør meg så opprørt som en tragedie som inneholder tap av menneskeliv.

Dagens media er veldig forutsigbar, hvertfall når det gjelder å minne folk. Dere ser det selv hele tiden: ”Nå er det ett år siden ….. døde”, ”….. kunne blitt 50 år i dag.” Det er forsåvidt en kurant og praktisk måte å gjøre det på, men av og til må vi se litt forbi datoene og tenke etter. Tragedier vil alltid være tragedier, og selv om det er kun én dag i året vi tenker på pårørende, så må det kunne være rom for mer. Jeg må ærlig si at Heysel-tragedien ikke påvirket meg noe nevneverdig før jeg begynte å skrive dette. Men det var før…

En kjenner alltid et lite stikk i hjertet når en skumleser nyhetene og finner ord som ”drept” eller ”død.” Stikket kjenner vi kanskje i ett sekund, før vi fortsetter vår nyhetsoppdatering. I år 2010 har vi blitt så vant med drap, voldtekt osv. at vi velger å fokusere på andre ting, som for eksempel fotball. Få av oss fotballfrelste velger vekk Juventuskamp, for å følge med på gisseldramaet i Afghanistan eller lignende, men noen ganger forenes fotball og døden, og dét på bekostning av uskyldige liv. Bare se på disse overskriftene:

1902 – Ibrox Park, Glasgow:
25 are killed and 517 injured when the West Stand collapses during an international between England and Scotland. The game ends in a 1-1 draw but is later erased from official records.

May 24, 1964 – Lima, Peru:
318 people are killed and another 500 injured in riots at National Stadium.

May 9, 2001 – Accra, Ghana:
At least 123 people died in a stampede after police fired tear gas into the stands in response to fans who threw bottles and chairs on the field. The worst stadium disaster in Africa.

Tenk deg at noe sånt hadde skjedd med deg/dine under Juventuskamp i dag. ”Buffon, Marchisio, Del Piero and Chiellini die along with 100 fans in a riot under the match between […] and Juventus.” En får klump i halsen.

Skru så tiden et par tiår tilbake.

Paris 1975

Noen vil utvilsomt mene at 28. mai 1975 var datoen da mange begynte å rette pekefingeren mot England og britiske fans. Den dagen skulle Paris bli fylt med tilreisende fra Tyskland og England i håp om en stor fotballfest i den franske hovedstaden. Europacupfinalen skulle spilles. Bayern München, som hadde sin storhetstid, kom til finalen for andre gang på rad, med spillere som Franz Beckenbauer og Gerd Müller. Motstanderen var et rutinert Leeds United-lag, som hadde slått ut blant annet Barcelona på veien til Paris.

Før kampstart var det lite som tydet på noe uro, og fotballfesten som ble annonsert var godt i gang. Men, som alle vet, kampen påvirker oppførselen til supportere. Den første omgangen var dominert av Leeds, som presset et sjernespekket Bayern-lag til sin egen 16-meter. Men etter flere tvilsomme avgjørelser, blant annet to straffesituasjoner, ble Leeds’ supportere urolige. Dommer Kitabdjian hadde ingen god dag på jobben, og det hele eskalerte da scoringen til Peter Lorimer ble annullert for offside. Bayern vant kampen 2-0, og reddet dermed en svak sesong der de endte som nummer ti i hjemlig liga.

Noen mener at frustrasjonen som Leeds-tilhengerne følte etter tapet i 1973 mot Milan i Saloniki i Hellas, var grunnmuren for opptøyene i Paris. Med det i baktankene, et par dårlige dommeravgjørelser og to innslupne mål senere var det nok for Leeds’ supportere. Tusenvis av Leedsfans kastet seter og mynter på banen før de forsvant ut av stadion, og ut i Paris’ gater.

Utenfor angrep de hver tysker de kunne finne, og prøvde å velte en buss som fraktet Bayerns støtteapparat. Dekningen av opptøyene nådde hele verden, ved å skape en ny generasjon av ungdommer som har lest om eller sett hva som skjedde. Ti år senere skulle disse ungdommene treffe rampelyset, denne gangen i Brussel.

Roma 1984

Andre mener at Roma-opptøyene var det som eskalerte tvisten mellom briter og italienere. Liverpool hadde nådd finalen i Europacupen(nå Champions League) for fjerde gang i historien. Kampen skulle spilles på hjemmebanen til motstanderen, nemlig AS Roma. Selve oppgjøret gikk greit for seg med Liverpool som vinner på straffekonk etter Bruce Grobbelaars velkjente spaghetti-bein. Det som er mindre kjent er opptøyene etter kampen. Politiet valgte å ignorere situasjonen, mens Liverpool fansen ble angrepet med fatale konsekvenser. En 13 år gammel gutt ble omtrent flådd, for så å trenge ca. 200 sting i fjeset (!). De fleste av briter ønsket bare å komme seg inn i bilene som sto parkert utenfor, noe som kun var få meter unna. Mange hoteller nektet adgang til de engelske gjestene i frykt for å dra seg inn i konflikten. Mediadekningen varte i fem minutter, og enkelte av de pårørende sendte klagebrev til den italienske regjeringen i forsøk på å rette opp i tydelige organisatoriske feilene som ble gjort den kvelden. Ikke overraskende, ingenting ble endret.

Tragedien i Brussel

Det dreide seg nok en gang om Europacupfinalen, der to storlag skulle kjempe om tittelen som Europas beste lag. Juventus og Liverpool hadde gjort det strålende hele veien inn til finalen, og alt lå til rette til en fotballfest. Flere ferger ble satt opp fra England for å sende fryktløse scoucers over fjorden og inn til Brussels gater. Juve-gjengen måtte ta til takke med privatbiler, busser og tog. Brussel hadde da allerede vært fylt med supportere i flere dager. Pubene hadde fått køene etter den flytende lykken til å strekke seg langt ut i gatene, og hotellene hadde vært fullbooket i flere uker før kampen. Dette skulle bli en høydare.

Stadionen, som byttet navn til King Baudouin Stadium etter tragedien, lå nordvest i Brussel. Dette passet britene som kom på kampdagen bra, da toget fra Antwerpen passerer like ved Heysel. Men de skulle få seg et sjokk når de skulle entre arenaen.

Den sørlige delen av stadionen var reservert for italienske fans, mens nordsiden skulle bli fylt opp med engelskmenn. Ved siden av var det et lite gjerde som skilte dem fra nøytralsupportere som da fikk plassen på langssidene, og seksjonene X,Y og Z. Det skulle vise seg etter hvert at flere Juventus og Liverpool-supportere hadde skaffet seg billetter i Z-seksjonen, noe som egentlig var forventet av arrangørene.

Selve måten folk entret stadion på, var en kaotisk affære. Supportere for begge lag prøvde å komme inn på stadion på hvilken som helst måte. Mange gravde hull under murveggene som omsluttet arenaen. Dette ble selvsagt besvart med ekstra vakthold langs hele muren. Stadionen var noe rusten, med flere sementblokker liggende langs tribunene, som ville fått strykkarakter i dagens HMS-protokoll.
Selve inngangen til stadion var en liten dør, som supportere slet med å komme seg gjennom, spesielt med tanke på at de måtte vise frem billetten, osv. Etter hvert ble det fylt opp på tribunene og det var litt av et syn.

Tydelig overtall med Juventussupportere kunne tyde på total dominans med flagg, farger og sanger. En måtte se godt etter Liverpools supportere, som ble totalt overkjørt av lidenskapelige italienere. Stemingen var rett og slett elektrisk.

18.15, to timer før avspark, var spillerne ankommet, noe som eskalerte i enda mer lyd og lidenskap, om mulig. En måtte likevel være ganske nær Liverpool-svingen for i det hele tatt å høre engelskmenn. Først da spillerne var på vei ut av stadion og inn i garderobene, dukket de første urolighetene opp langs nordsiden og den velkjente Z-seksjonen.

Noen av Liverpool sine fans langs gjerdet ble etter hvert gjort oppmerksom på urolighetene i seksjon Z, der en gutt på ca. ti år ble dyttet overende av noen Liverpool- og Juventus-tilhengere som var kommet i klammeri. Den naturlige reaksjonen Nord-tribunen hadde, var å rive ned gjerdet og hjelpe sine egne. Flere grupper av Liverpool-supportere kom seg over/rundt tribunen og begynte å jage italienere. Noen løp på nederste rad i seksjon Z for å unngå slåsskamp lenger oppe på tribunen. Det ble etter hvert trangt, og flere begynte å klatre oppå hverandre for å unngå konfrontasjoner med engelskmenn. Mange ble klemt inntil veggen som separerte seksjon Z og løpebanen langs banen. Noen mistet følelsen i beina og hadde ikke mulighet til å bevege seg.

19:31:20 var tiden da den første nødmeldingen kom til politistasjonen og brannsentralen om at en murvegg hadde kollapset på Heysel Stadion.
Det snakkes enda om at selve kollapsen av veggen ikke var grunnen til at 39 personer døde, men at det hindret i at flere ble klemt fast og slapp dermed trykket som kom nedover seksjon Z. Det resulterte i fullstendig kaos da mange ønsket å komme seg lengst mulig vekk fra kollapsen.

Flere av vaktene som var på stadion, manglet trening og erfaring til å håndtere slike situasjoner. Tidligere samme måned var nemlig Paven på besøk i Brussel, og flere av de erfarne politimenn hadde permisjon . De som var på vakt den dagen, var noe man kan kalle ”reservepoliti,” med mange nyansatte og uerfarne betjenter. Samtlige hadde allerede gått mye overtid i forbindelse med Pavens besøk. Alt dette ble til en fryktelig miks med dødelig resultat.

Det var vanskelig – så og si umulig – å samle styrkene da de manglet mobiltelefoner, radioer eller noe mulighet for kommunikasjon med hverandre.
En gruppe politimenn klarte likevel å separere engelskmenn fra seksjonen Z, etter ordrer som kom fra politisentralen i Brussel. Det var nemlig ingen som hadde myndighet inne på stadion.

Arrangørene hadde på det tidspunktet bestemt at kampen allikevel skulle spilles, med TV-sendningene som begynte kl 20.00. Flere journalister forsvant fra kameraer og mikrofoner for å hjelpe skadde og pårørende. Jobben ble satt til siden. Noen begynte sendningene med antallet på drepte, mange overdrev med flere hundre.

Transportansvarlige for engelskmenn var likevel hele tiden klare på at kampen måtte avlyses og at supporterne måtte sendes tilbake til England så snart som mulig.

Resten av fansene på stadion, som hovedsakelig var Juventus-supportere, fikk høre om årsaken til kaoset ved nordtribunen. Kun få sekund var brukt på å tenke ut reaksjonen, som var naturlig, men noe impulsiv: hevn. Flere hundre italienere brøt seg gjennom sikkerhetsgjerde som skilte dem fra selve fotballbanen, og begynte å spurte mot seksjon Z. 60.000 var nå vitner til et kaos som ikke så noen ende og var dømt til å ende på mest tragisk vis. Arrangørene og politisjefen måtte nå bestemme: skal kampen avlyses eller ikke? Hvis så, hvordan vil man fortelle 60.000 tilskuere at kampen var avlyst og at alle må finne veien ut fra stadion?

Spillerne hadde på det tidspunktet ikke fått med seg noe av tragedien. Garderobene var godt skjermet fra kaoset, men man kunne likevel høre at noe hadde skjedd. Da Liverpools manager Joe Fagan hørte om alt det som hadde skjedd, gikk han ut til folkehavet for å roe dem ned. Det hadde ikke påvirkning i det hele tatt. Fagan ble etter hvert fulgt tilbake til garderoden. Gianpiero Boniperti, daværende president for Bianconeri, ga derimot tydelig beskjed til Juve manageren og legene at ingen skulle komme inn i garderoben, døren skulle låses. Bonipertis plan var ingen suksess. Lite kunne han gjøre da desperate fans stormet gangen, og etter hvert garderoben, i håp om å få tak i håndkler, vann og annet førstehjelpsutstyr. Andre ville bare gjemme seg vekk fra alt.
Opprørte Juvespillere gikk deretter ut for å roe ned gemyttene. Spillere, deriblant Platini, ble ”beordret” av supportere om å ikke spille kampen uansett konsekvenser. Noen spurte om hjelp, andre spurte om autograf. Kontrasten var så reell og samtidig diffus, men likevel så forståelig, at man kan bare tenke seg hvordan spillere hadde det der ute. Omtrent på det tidspunktet sendte politi ut hester som skulle blokkere fans fra fotballbanen. Frykten for enda et opprør var fortsatt i lufta, men ingen hadde hjerte til å kjempe mer.

Ca to timer senere var det hele over. 39 drepte, 580 skadde, 42 av dem alvorlig. Ni forskjellige sykehus ble etter hvert fylt opp med engelskmenn og italienere som var på jakt etter familier, venner og kjente, men fortsatt var det ingen avgjørelse om kampen skulle avlyses eller ikke. Statsministeren i Italia, den belgiske politisjefen, arrangørene og flere fans som hadde funnet veien til VIP-lokalet, hadde da holdt et to timers lang møte uten å komme til svar. Tilslutt ble det avgjort: Kampen skulle spilles.

Francesco Morini, tidligere sportsdirektør i Juventus, nektet å spille kampen og truet med å ta med seg laget tilbake til Italia. Mens Boniperti og Morini var opptatt av kanselleringen, var andre deltagere på møtet totalt imot det. Det virket sikrere å spille kampen enn å evakuere 60.000 ut i gatene i Brussel.
Spillerne ble fortalt at det har skjedd en ulykke på tribunene. Faktum om at det var dødelige konsekvenser ble ikke nevnt.

21.40 ble det offentliggjort at kampen skulle spilles. Flere supportere ble rasende og mange begynte igjen å bråke med politiet, som nå hadde fått forsterkninger. TV-selskapene hadde også et dilemma om å vise kampen eller ei. De fleste gikk med på det, mens den tyske TV-kanalen ZDF avbrøt sendningen.

21.45 gikk spillerne ut på banen for å spille kampen som mange mener de ikke burde. Juventus nektet fortsatt å spille kampen, men ble tvunget av UEFA. Selve kampen ble da satt i en ny dimensjon: spill for døden, ikke for livet.

Mens kampen ble spilt, ble de døde fraktet vekk fra stadion til militærsykehuset utenfor Brussel. Flere av de pårørende var fortsatt på jakt etter sine kjære, og kampen ble naturlig nok satt til side.

Pauseresultatet var 0-0. Alt virket som ingenting hadde skjedd. Folk heiet på laget sitt og det kun tre timer etter at veggen raste sammen. Noen var uten sko, andre var dekket i blod, men likevel: laget var prioriteten. Etter hvert ble en liste over savnede lest opp over anlegget. Noen fikk høre kjente navn og var med en gang på vei ut av stadion.

Kampen var i gang igjen, og etter 72 minutter ble Boniek felt utenfor straffefeltet til Liverpool. Dommeren bestemte likevel å dømme straffe. Det viste seg senere at dommeren måtte avgjøre kampen i ordinær tid i frykt for enda flere sammenstøt. 1-0 til Juventus ved Michel Platini. Det ble sluttresultatet, og Juventus hadde med det vunnet sin første Europacup.

Uten å vite om at 39 personer var omkomne på samme arena kun få timer timer før avspark, kunne Juventus slippe jubelen løs. Først dager etter triumfen, kunne spillere bli fortalt hva som virkelig hadde skjedd.

Rettssaken tre år senere skulle avgjøre hvem som hadde ansvaret for denne tragedien. Til slutt ble en belgisk politibetjent og to organisatorere erklært skyldige, men hovedsyndebukkene var 14 engelskmenn. Noen av disse fikk fem års fengsel for uaksomt drap på 39 personer.

I praksis var det ingen straff som kunne dekke over de tårene som falt i Brussel og ellers rundt omkring i verden den dagen. Flere mødre ble sittende hjemme uten sine sønner, flere familier var uten fedre, brødre og søstre. Juventus mistet mange supporterliv, som vil aldri glemmes.

Hvil i fred:
Rocco Acerra, Bruno Balli, Alfons Bos, Giancarlo Bruschera, Andrea Casula, Giovanni Casula, Nino Cerullo, Willy Chielens, Giuseppina Conti, Dirk Daenecky, Dionisio Fabbro, Jacques François, Eugenio Gagliano, Francesco Galli, Giancarlo Gonnelli, Alberto Guarini, Giovacchino Landini, Roberto Lorentini, Barbara Lusci, Franco Martelli, Loris Messore, Gianni Mastrolaco, Sergio Bastino Mazzino, Luciano Rocco Papaluca, Luigi Pidone, Bento Pistolato, Patrick Radcliffe, Domenico Ragazzi, Antonio Ragnanese, Claude Robert, Mario Ronchi, Domenico Russo, Tarcisio Salvi, Gianfranco Sarto, Giuseppe Spalaore, Mario Spanu, Tarcisio Venturin, Jean Michel Walla, Claudio Zavaroni.