Juventus Norge - Norsk supporterside for Juventus Fc.

Del 1: Den spede begynnelse

Datoen er 1. november 1897. En gjeng studenter fra skolen Massimo D’Azeglio sitter på en benk og bestemmer seg for å starte en fotballklubb så de har noe å gjøre på fritiden sin. De kaller klubben Juventus. Hvorfor man valgte dette navnet vites ikke, men legendene vil ha det til at dette skjedde ved en ren tilfeldighet. Det var flere alternativer, blant annet «la Cisalpina,» «Forza e salute» og «Vigor et Robur,» men valget falt til slutt på «Sport Club Juventus.»

I 1900 debuterte det unge laget i den italienske serien som da var delt opp i to ligaer, og med rosa drakter gjorde de seg bemerket i Italia, til tross for at man ikke vant serien. Det skulle ikke skje før i 1905, og innen den tid hadde man fått tilsendt nye drakter fra England. Disse var svart- og hvitstripete, etter at en venn av den engelske spilleren John Savage hadde sendt disse fra hjembyen sin Nottingham. Problemet var at det var feil drakter som kom. Egentlig skulle man ha Nottingham Forests røde drakter, i stedet endte man opp med Notts County sine sort- og hvitstripede.

I 1905 vant Juventus sitt første seriemesterskap. Etter at de vant Piemonteserien møtte de Milanese som de slo to ganger, og spilte uavgjort mot Genoa, den første italienske fotballklubben.

På denne tiden hadde Alfred Dick rollen som styreformann, men han var i all hovedsak kun sponsor. Laget hadde blitt mye bedre takket være utlendinger som flyttet til Torino for å arbeide på Dicks tekstilfabrikk.

I 1906 var Juventus igjen klare for finalespillet mot Milan etter å ha vunnet Piemonteserien, men da det ble bestemt at finalen skulle spilles i Milano, og ikke på nøytral grunn. Dette førte til at Juventus boikottet kampen, og Milan ble seriemestere.

Det store antallet utlendinger i klubben gjorde stemningen i Juventusgarderoben dårlig og når det også ble et lite opprør da noen i styret ville flytte klubben ut av Torino, tok Alfred Dick tok med seg vennene sine og stiftet klubben Torino. Det var da rivaleriet mellom klubbene oppstod, men det var andre grunner som førte til at det gikk fra å være et lokalderby til å bli et hatoppgjør. Dette kommer vi tilbake til senere.

Sentrale personer:
• Eugenio Canfari
• Alfred Dick

Del 2: Før og etter den første verdenskrigen

Vi beveger oss nå inn i tidsrommet som strekker seg fra 1906 til 1923.

De neste årene skulle ikke gå like bra for Juventus. Alfred Dick forlot klubben og tok samtidig med seg de beste utlendingene. Juventus ble fullstendig satt i skyggen av det nye stjernelaget Pro Vercelli, og de eneste som var i stand til å hamle opp med dem var Casale.

Som en følge av 1. verdenskrig ble 1913/14-sesongen den siste på noen år. Mange av Juventusspillerene gikk i krigen, og flere av dem kom aldri tilbake. For å holde kontakten skapte Corradino Corradini et magasin kalt Hurrá Juventus. På coveret stod følgende motto: «Laget med den sterkeste troen vil stå igjen seirende.» Magasinet lever fortsatt, og er å få tak i på de rette stedene.

Krigen tok slutt i 1918, og i løpet av disse fire årene hadde Juventus mistet flere av sine spillere, men ikke det intense ønsket om å komme sterkt tilbake og vinne serien igjen. Den første kampen etter krigen ble spilt i oktober 1919. Flere av de nye spillerene her skulle senere ikle seg den azurblå Italiadrakten. Det var flere gode spillere, blant annet keeperen Giacone og forsvarsspillerene Novo og Bruna.

Laget spilte veldig godt denne sesongen, med seier mot blant annet Casale og Genoa, men det holdt ikke til å vinne serien. Internazionale stakk av med tittelen.

Folk i Torino og Italia generelt begynte virkelig å oppdage fotballen, men resultatene matchet ikke supporternes entusiasme. I 1921 røyk man ut allerede i den første gruppa, og i 1922/23 ble det heller ingen god plassering i den nordlige serien. Allikevel skulle ting endre seg.

Marchi II, tidligere fotballspiller og nå klubbdirektør, gjorde en fantastisk oppdagelse. Mens han så på en ungdomskamp oppdaget han en gutt som han ble helt oppsatt av. Giampiero Combi var et kjempetalent, og i en alder av 18 år spilte keeperen fast for Juventus. Keeperen spilte til sammen 367 kamper for klubben fra 1921 til 1934 da han la opp. Ved siden av Ricardo Zamora og Frantisek Planicka, ble han sett på som den beste keeperen på slutten av 1920-tallet og starten av 1930-tallet. Han spilte 47 kamper med flagget på brystet, og var kapteinen som løftet Jules Rimet-trofeet til himmels da Italia vant VM i 1934.

Sentrale personer:
• Corradino Corradini
• Marchi II
• Giampiero Combi

Del 3: Det andre seriemesterskapet

Datoen er 24. juli 1923. Det skal skje noe stort, som vil endre Juventus for alltid. Edoardo Agnelli, sønn av FIATs grunnlegger, Giovanni Agnelli, blir valgt som formann i klubben.

På dette tidspunktet hadde Juventus hatt sin egen stadion i over et år, etter mange år hvor man byttet kamparena jevnlig. Som en følge av Agnellis ankomst hadde Juventus fått spyttet inn en del lire fra FIAT, og klubben var i stand til å hente bedre spillere. Målvakten Combi, backen Rosetta, vingen Munerati og spissen Pastore, som senere skulle bli skuespiller, var alle glimrende spillere som kunne ikle seg de sorte- og hvitstripede draktene. Allikevel var det andre personligheter som var viktigere for Juventus på denne tiden.

Ungarske Jeno Karoly ble Juventus første manager, og vant over alle lag i sin karriere som Juventusmanager. Han hadde også med seg en annen ungarer, spissen Ferenc Hirzer. Hirzer var en fantastisk spiss, og på sine 43 kamper for Juventus scoret mannen 50 mål, før han reiste hjem til Ungarn.

I 1926 vant Juventus sin serie, og møtte regjerende mestere Bologna i finalen. De to finalekampen ble spilt, men med sifrene 2-2 og 0-0 ble det ingen avgjørelse, så det skulle spilles en tredje kamp på nøytal grunn, i Milano. På det tredje forsøket klarte Agnellis menn til slutt å vinne 2-1 mot Bologna, og man var italienske seriemestere for andre gang i historien, få dager etter at manager Karoly hadde dødd av en uventet død som en følge av en hjertefeil.

Neste sesong begynte der den forrige endte, med glimrende spill og bra resultater. Det ble til slutt tap i semifinalen mot Torino, etter en del dårlige resultater som en følge av endringer i ligasystemet, som førte til at klubben måtte gi slipp på sin ungarske spiss, Ferenc Hirzer.

I slutten av 1920-årene ble det opprettet én liga i Italia, slik vi kjenner det i dag. Fotball var blitt en verdensomspennende sport, og Juventus skaffet seg nye spillere for å komme tilbake på toppen, blant annet Cagliaris, Cesarini og ikke minst Raimundo Orsi.

Orsi ble hentet fra Independiente i Argentina. Han var argentinsk landslagsspiller, men fikk av en eller annen grunn med seg 35 landskamper for Italia, i tillegg til de 12 han hadde for Argentina. Han spilte til sammen 176 kamper for Juventus og scoret 77 mål, før turen gikk hjem til Argentina igjen i 1935.

Sentrale personer:
• Eugenio Agnelli
• Jeno Karoly
• Ferenc Hirzer
• Raimundo Orsi

Del 4: Legenden om Italias store kjærlighet

Ingen klubber hadde til nå klart å vinne serien mer enn tre år på rad. Fra 1930 til 1935 dominerte Juventus italiensk fotball totalt, og vant serien fem ganger på rad. Slik ble legenden om La Fidanzata d’Italia, «Italias kjæreste», født.

Juventus hadde nå, mye takket være penger fra FIAT, bygget opp et veldig godt lag. Sesongen 1930 var fotballens definitive gjennombrudd i Italia, og med seier i serien dette året fikk man dermed mange millioner av tilhengere fra nord og sør. Dette førte til kallenavnet «Italias kjæreste.»

Med en legendarisk trio i de defensive rekker, Combi-Rosetta-Cagliaris, fikk klubben også glimrende offensive spillere. Orsi, Ferrari og Vecchina bare for å nevne noen.

Juventus var alene på toppen hele sesongen 1930/31, helt til man fikk en dårlig periode på våren hvor man også fikk et forsmedelig 5-0 tap mot Roma. Allikevel klarte Juventus å ta seg sammen, og vant seriemesterskapet, Juventus tredje.

Manageren under denne perioden het Carlo Carcano, og det var minimalt med forsterkninger som krevdes til neste sesong. Den eneste spilleren som ble hentet inn til 1931/32 sesongen var backen Luisito Monti. Med sin jernvilje og stålkarakter fant han seg godt til rette i spillergruppen. Sesongen startet tøft hvor alle klubber gjorde det de kunne for å skaffe seg poeng mot det nye italienske storlaget, men utover i sesongen fant man virkelig formen, og knuste det meste av motstand. Av kamper for minnebøkene finner vi en 6-2 seier mot Ambrosiana Inter og en 7-1 seier mot Roma, en kamp som ødela all spenningen i serien.

Raimundo Orsi ble toppscorer den sesongen med sine 20 mål, men man skal også merke seg at det var flere som kunne score i Juventus. Ferrari (17), Vecchina (15) og Munerati (14) stod også for anstendige mengder mål.

Sommeren 1932 gjorde Juventus to signeringer, men den spilleren som etterhvert skulle få mest oppmerksomhet kom opp gjennom egne rekker. Felice Placido Borel fra Juventus eget juniorlag ble hentet opp til A-laget. Han ble for det meste brukt som sidespiss, men da Vecchina ble skadet ble Borel flyttet inn som midtspiss. Han scoret til slut 29 mål på 28 kamper den sesongen, og Juventus vant serien åtte poeng foran Ambrosiana. Borel står som Juventus sjette mestscorende spiller gjennom tidene.

I mai 1934 vant Juventus sitt fjerde seriemesterskap på rad, og Borel scoret 31 mål den sesongen. Ambrosiana var veldig sterke den sesongen, men Juventus viste seg å være bedre, og vant til slutt med fire poeng ned til Milanolaget.

Fra og med februar 1934 hadde Juventus fått sin helt egen bane også. Stadio Comunale (nå Stadio Olimpico) ble reist, og Juventus spilte sine kamper her helt til Stadio Delle Alpi ble bygget i 1990.

Juventus klarte det «umulige» i 1935. De vant serien for femte året på rad, og det fantes supportere fra Crotone i sør til Trentino Alto Adige i nord. Juventus hadde blitt nesten hele Italias store kjæledegge. Keeperen Combi la opp etter 1934 sesongen, men det var ikke problemer med å overlate ansvaret til ungguttene Foni og Serantoni.

Sentrale personer:
• Felice Borel
• Carlo Carcano
• Giovanni Ferrari
• Viri Rosetta

Del 5: Før og etter andre verdenskrig

De neste årene skulle ikke bli like suksessfulle som de fem forrige, men på slutten av 1940-tallet skjedde det noe som kommer til å stå med gullskrift i Juventus historiebøker til evig tid.

Sesongen etter de fem fantastiske årene som endte med fem titler, endte Juventus på 5. plass, fem poeng bak seriemesterne Bologna. Spillere som Gabetto, Valinasso, Foni og Monti spilte fortsatt for Juventus, så det var ikke mangel på gode spillere.

I 1937 endte man nok en gang på en skuffende femteplass. Borel scoret 18 mål og det nye stjerneskuddet Gabetto scoret 17. De hadde en solid forsvarstrio, og neste sesong var man igjen helt i toppen og kjempet om seriegullet, men Ambrosiana Inter ble for sterke og kunne titulere seg selv som Italias beste lag.

Det var allikevel ikke helt katastrofe i Juventus. Klubben vant sin første italienske cup i 1938. Finalen ble spilt over to kamper og motstandere var rivalene fra Torino. Kampene ble vunnet 3-1 og 2-1, og Juventus kunne løfte sitt første Coppa Italiatrofé.

Etter en veldig skuffende 1938/39-sesong, hvor man endte på 8. plass, innså spillerene at de måtte jobbe hardere for å få klubben ut av uføret de hadde vært i siden 1936. Foni og Gabetto var fortsatt i klubben, og tok virkelig tak for å få Juventus oppover på tabellen igjen. Det endte med en tredjeplass den kommende sesongen, noe som var fremgang etter de siste årenes skuffelser.

Det mest positive med sesongen var at en unggutt ved navn Carlo Parola, som kom fra egne rekker, debuterte på A-laget. Han spilte midtstopper i Juventus fra 1939 til 1954, og fikk med seg 334 kamper for klubben. Disse kampene resulterte også i 10 mål. Parola blir i dag sett på som en av spillerene som var med på å innføre brassesparket. Han døde i mars 2000, 79 år gammel.

Den neste sesongen ble også ganske dårlig, men året etter revansjerte Juventus seg og vant sin andre Coppa Italia i klubbens historie.

Italia blandet seg inn i krigen i 1940, men dette stoppet ikke den hjemlige serien i Italia. Juventus, med legendariske Giuseppe Meazza på topp, endte på tredjeplass i 1943, bak Il Grande Torino og overraskelseslaget Livorno. Gabetto hadde før sesongen blitt solgt til Torino. Han døde sammen med resten av Il Grande Torino i flykrasjen ved Superga i 1949.

Krigen ble være, og dette bar fotballen preg av. Flere spillere fra klubber rundt om i Italia hadde blitt kalt inn til militærtjeneste, så kvaliteten ble dårligere. Allikevel var det et lag som var overlegne alle andre. Klubben kom fra Torino, men det var ikke Juventus. Il Grande Torino vant det som var og vinne, og var totalt overlegne alle andre.

I 1945 startet den italienske serien opp igjen, og den første kampen var lokalderbyet i Torino. Torino var et knallsterkt lag, men Juventus vant kampen 2-1. Dette hjalp uansett ikke, da Torino uansett vant seriemesterskapet knepent foran Juventus.

I 1947 skjedde det store ting i Juventus. Avvocato Gianni Agnelli fortsatte i familiens fotspor som klubbens formann, og den første investeringen han gjorde var en liten gutt fra Barengo ved navn Giampiero Boniperti. Juventus hadde allerede to stjernespillere i Parola og Sentimenti, og nå mente klubben at de endelig hadde funnet den stjernespissen de lette etter. For å hjelpe Boniperti på topp hentet de også den tekniske spissen Muccinelli, og den sterke dansken John Hansen.

En ny æra skulle begynne for Juventus, med den nye spilleren i hovedrollen: Giampiero Boniperti

Sentrale personer:
• Guglielmo Gabetto
• Alfredo Foni
• Luis Monti
• Carlo Parola
• Lucidio Sentimenti
• Avvocato Gianni «Giovanni» Agnelli

Del 6: Flere seriemesterskap og flere skuffelser

50-årene og starten av 60-årene skulle inneholde både oppturer og nedturer. En Agnelli gikk, en Agnelli kom.

Torino hadde vært det klart beste laget i Italia de siste årene, men det skulle bli en tragisk ende på den visa. Den 4. mai 1949 kræsjet flyet med alle Torinos stjernespillere i en fjellvegg ved Torino, nær den kjente Supergabasilikaen. Alle som var om bord i flyet døde, og hele Italia var i sorg. Det er satt opp et minnesmerke der flyet kræsjet, for å minnes de 31 passasjerene som var ombord i flyet.

Det var allikevel ikke dette alene som gjorde at Juventus igjen var i toppen av italiensk fotball. Man hadde nå fått stablet opp et slagkraftig lag. Spillere som Boniperti, Rinaldo Martino og danske Karl Åge Præst var alle veldig gode, og Juventus var ganske klar ligaleder gjennom hele sesongen. Den 5. februar 1950 forventet alle at Juventus skulle avgjøre serien hjemme mot Milan, men så skjedde ikke. Milan, med den berømte svenske trioen Gre-No-Li, ga seg ikke før de ledet 7-1. Et stygt tap som står igjen som det største tapet i Juventus historie.

Men laget kom seg over det forferdelige tapet, og vant allikevel serien ganske klart. Fire runder før serien var over sikret Juventus seg sitt åttende seriemesterskap, mye takket være den danske spissen John Hansen, som ble toppscorer med 28 av Juventus totalt 100 seriescoringer det året.

Sesongen etter var det et eller annet som ikke stemte hos den gamle damen. Martino lengtet hjem til Argentina og ble dermed solgt. Man mistet poeng i lette kamper og det var tydelig rusk i maskineriet etter en del utskiftninger i sommerpausen. Man endte til slutt på en skuffende tredjeplass, seks poeng bak Milan som ble seriemester det året.

I juni skulle det allikevel skje en aldri så liten opptur. Juventus hadde blitt invitert til en turnering i Brasil, «Taca de Rio.» Juventus beseiret Røde Stjerne (Jugoslavia), Nice (Frankrike), Palmeiras (Brasil) og Austria Wien (Østerrike) i gruppespillet, og var dermed klar for finalen i Taca de Rio. Der ble det imidlertid tap mot Palmeiras som man tidligere hadde slått.nDenne turneringen blir sett på som forløperen til det vi i dag kjenner til som «VM for klubblag.»

Før sesongen 1951/52 ansatte Juventus en ny manager. Györgi Sárosi fra Ungarn ble ansatt, men han beholdt laget fra forrige sesong, med Carlo Parola som kaptein og den lokale unggutten Giampiero Boniperti mer offensivt.

Juventus viste sine intensjoner allerede fra første spark denne sesongen, og vant de sju første kampene, før det ble en uavgjort. Deretter vant de fire kamper til før det igjen ble poengtap. Slik fortsatte det gjennom hele sesongen, og Juventus vant serien med 60 poeng og imponerende 98-34 i målforskjell.

De to påfølgende sesongene var Juventus enda sterkere, men skader gjorde at seriemesterskapene gikk til Milano i stedet, nærmere bestemt Inter. I 1953 var det to poeng som skilte Juventus fra Inter, neste år igjen var det kun ett poeng som skilte de to rivalene.

I 1954 trakk Giovanni Agnelli seg som leder i Juventus, og klubben gikk inn i en dårlig periode med lite suksess. I 1955 endte klubben på sjuendeplass og året etter kom de helt ned på 12. plass. Manager Sandro Puppo holdt fast ved sitt ønske om å la lokale unggutter spille, men de var for urutinerte og klubben manglet virkelige bærebjelker. Boniperti kunne ikke dra lasset alene.

Ting gikk ikke som det skulle i Torino før i november 1956. Umberto Agnelli ble valgt som ny leder i klubben og startet allerede i november planleggingen for sesongen 1957/58. På oppfordring fra en tidligere spiller, Renato Cesarini, sikret klubben seg underskriften til den argentinske spissen Omar Sivori, i tillegg til den walisiske kjempen John Charles.

Det skulle vise seg at Juventus virkelig hadde signert to klassespillere her. Juventus ble seriemestere i 1958, anført av Sivori, Charles og Boniperti, som bare ble bedre og bedre for hvert år som gikk. Charles ble fansens favoritt, og scoret like så godt 28 mål den sesongen, seks mer enn sin argentinske angrepspartner.

Neste sesong var preget av skader og en god del dårlige kamper, og Juventus ga nærmest seriegullet til Milan. En fjerdeplass, ti poeng bak Milan, var absolutt ikke bra nok med tanke på stallen, men med seier i den italienske cupen veide dette litt opp for den dårlige prestasjonen i serien.

I 1959 returnerte Renato Cesarini til Juventus, denne gangen som trener. Han ledet klubben til sitt ellevte seriegull, nok en gang anført av Sivori, Charles og Boniperti. Spesielt Sivori imponerte denne sesongen, med sine 27 mål. Man vant også den italienske cupen, noe som betydde the Double, og alt var bare fryd og gammen i Juventus.

Men neste sesong skulle vise seg å bli en tøff en, og Juventus måtte virkelig kjempe skulle de ha sjans til å gjenta bragden fra fjoråret. Inter hadde fått seg en ny trener i Helenio Herrera og stallen var veldig bra, det samme var den i Milanos andre halvdel. Begge Milanoklubbene ble sett på som sterkere enn Juventus, men er det en ting man ikke skal gjøre med Juventus er det å undervurdere dem.

Etter halvspilt sesong lå Juventus på en tredjeplass bak de to Milanolagene, akkurat slik media hadde forutsett det. Men Juventus kommer alltid tilbake. Etter en seier over Torino var de helt oppe i nakken på Inter, og da Nerazzurri ble slått av sine rivaler fra samme by, var Juventus på toppen av tabellen. Alt skulle avgjøres på Stadio Communale, Juventus mot Inter, men slik ble det ikke. Stadion ble invadert av tilskuere, og Inter fikk tildelt en 2-0 seier fra det italienske fotballforbundet. Denne straffen ble senere gjort om til at Juventus og Inter skulle møte hverandre etter sesongen. Dette fikk Interstyret i harnisk, men avgjørelsen var endelig. Da det igjen var klart for Juventus-Inter var Juventus allerede seriemestere for andre året på rad, og Inter viste hva de mente om saken ved å sende på kun juniorspillere. Juventus vant 9-1 i det som var Bonipertis siste kamp for klubben.

Sentrale personer:
• Giampiero Boniperti
• Carlo Parola
• Györgi Sárosi
• Umberto Agnelli
• Omar Sivori
• John Charles
• Renato Cesarini

Del 7: 4-2-4 og Movimento

Tiden fra 1961 til 1969 var en turbulent periode for Juventus. Mye skjedde og kontinuiteten uteble. Legendene forsvant, men Juventus klarte allikvel å sikre seg enda et seriemesterskap i løpet av perioden.

Sesongen etter Juventus’ 12. seriemesterskap la Giampiero Boniperti opp. Han hadde da spilt 444 seriekamper for La Vecchia Signora, og var med det den spilleren med flest kamper for klubben gjennom tidene. Denne rekorden ble stående i mange tiår, helt til en annen legende tok over rekorden.

I tillegg til at Juventus mistet Boniperti, mistet man så og si John Charles også. Skade på skade ødela for kjempen fra Wales. Dette ble et stort skudd for baugen nå som klubben var ute etter å vinne Europacupen. Panathinaikos og Partizan Beograd ble slått ut i de første rundene, men så møtte man sine overmenn i de kongelige fra Madrid.

Samtidig måtte Umberto Agnelli trekke seg som president for klubben, og roret ble overlatt til ingeniøren Vittore Catella. I august 1962 ble den brasilianske manageren Paulo Amaral ansatt, og Juventus hadde plutselig spilt inn en helt ny formasjon: 4-2-4. De beste signeringene som ble gjort var den sentrale midtbanespilleren Luis del Sol og forsvarsspilleren Sandro Salvadore.

Starten på sesongen var ikke den beste, men når den brasilianske spissen Miranda ankom, krøp Juventus sakte, men sikkert oppover på tabellen. Med seier borte mot Milan trodde man at det slettes ikke var umulig å vinne serien igjen, men man måtte til slutt gi tapt for Inter. Juventus endte på andreplass.

Sommeren 1963; alle sommersigneringene var på plass og hele klubben hadde troen på at et nytt seriegull kunne være innenfor rekkevidde. Men den gang ei. Man startet sesongen dårlig, og allerede i september forlot manager Amaral skipet. Han ble erstattet med Eraldo Monzeglio, men det var tydelig at Juventus manglet kontinuitet. Allikevel hadde man en strålende hjemmeseier mot Inter som på den tiden var blant Europas beste lag, takket være den drepende effektive Catenacciofotballen. Juventus vant kampen 4-1, men det skulle allikevel ikke bli noen medalje på Torinolaget som til slutt måtte nøye seg med en skuffende fjerdeplass.

Monzeglio, som kun var en kortidsløsning, ble erstattet av paraguayaneren Heriberto Herrera som manager. Det var få utskiftninger, eneste viktige spiller inn var den franske spissen Nestor Combin. Omar Sivori fikk en alvorlig kneskade og han ble aldri det samme. Herrera hadde innført et helt nytt treningsregime som la stor vekt på bevegelse, movimento, både med og uten ball. I 1965 vant Juventus den italienske cupen, men resultatene i serien var ikke fullt så oppløftende.

Sivori ble solgt til Napoli sommeren 1965, og Juventusstyret kom med en tillittserklæring til trener Herrera for å oppnå mer kontinuitet i troppen. Fram til jul den sesongen var Juventus ubeseiret, og lå veldig godt an i toppen, men et par dårlige kamper for mye andre halvdel av sesongen ødela for de sorte og hvite fra Torino, og man endte til slutt på en svært skuffende femteplass.

Det hadde nå gått fem sesonger uten at Juventus hadde vunnet Serie A, og dette ville klubben gjøre noe med. Forsvaret var veldig sterkt, og offensivt ble det forsterket med spissen Gigi De Paoli og vingen Erminio Favalli. Laget spilte veldig godt, og høydepunktet fra første halvdel av sesongen var når Inter ble beseiret på San Siro, 31. desember 1966.

Inter ledet etter halvspilt, og når Juventus da hadde tre dårlige kamper tidlig inn i det nye året, trodde de fleste at løpet var kjørt for Juventus ettersom at Inter nå hadde et solid forsprang. Men som sagt før skal man aldri avskrive den gamle damen fra Torino.

Etter en fantastisk sluttspurt var man helt oppe i ryggen til Inter, og da Mantova vant 1-0 i siste seriekamp mot Inter og Juventus vant sin siste mot Lazio, var Juventus seriemestere igjen, for første gang på fem år.

Nå skulle Juventus delta i Europacupen igjen, men dessverre ble ikke stallen forsterket nok. Eneste spiller som ble hentet var en svenske ved navn Roger Magnusson. Etter å ha kjempet seg til semifinale ble det til slutt stopp mot Eusebios Benfica. Den hjemlige ligaen var heller ikke spesielt oppløftende, da man endte på en tredjeplass.

Sommeren 1968 ble det hentet inn flere spennende spillere, blant annet Helmut Haller, Romeo Benetti og Pietro Anastasi. De holdt følge med Milan, Fiorentina og Cagliari en god stund, men til slutt ble man hektet av og endte til slutt på en skuffende femteplass, ti poeng bak seriemestrene fra Firenze.

Sentrale personer:
-Vittore Catella
-Paulo Amaral
-Omar Sivori
-Heriberto Herrera
-Ernesto Castano (kaptein)

Del 8: Starten på en ny gullalder

Starten på 1970-tallet skulle bli en god tid for Juventus og ikke minst klubbens supportere. Flere seriemesterskap ble vunnet og flere legender kom inn på laget. Allikevel var dette bare starten. Starten på en ny gullalder.

I 1969 var Heriberto Herreras herredømme i Juventus over. Ny mann på trenerbenken var Luis Carniglia og det var ikke få nye spillere som ble hentet. Marchetti, Morini og Furino ble hentet for å styrke defensiven, mens Roberto Vieri og Lamberto Leonardi styrket angrepet.

Som en følge av flere nye spillere og ny manager slet klubben i starten, både ute på banen og i kontorene i Galleria San Federico 54. Klubblegende Giampiero Boniperti ble ansatt som Managing Director og Ercole Rabitti erstattet Carniglia som fikk sparken. Spillerene fant tonen sammen og begynte å vise hva som bodde i dem, men Cagliari, med stjernespiller Gigi Riva, hadde skaffet en litt for stor luke i starten av sesongen, og med uavgjort i Torino var seriegullet sikret for klubben fra Sardinia for første og hittil siste gang.

Neste sesong skjedde det flere utskiftninger på spillersiden. Flere unggutter kom inn, blant annet Roberto Bettega som vendte hjem etter et låneopphold i Varese, det samme gjorde Franco Causio som hadde vært i Palermo. Armando Picchi ble ansatt som manager, men han måtte trekke seg på grunn av sykdom etter få måneder. Ny mann ved roret ble Čestmír Vycpálek.

Juventus var altfor ustabile i første halvdel av sesongen, men i andre halvdel kom laget seg virkelig og det var ingenting å utsette på spillet eller resultatene. Som en følge av den vaklete starten ble det ingen Scudetto på La Vecchia Signora denne sesongen heller.

I 1971/72-sesongen skulle det endelig skje igjen. Det var en helt spesiell optimisme allerede før sesongen startet, og da Juventus beseiret AC Milan 4-1 på San Siro i fjerde serierunde skjønte de fleste at dette var Juventus år. Men det skulle ikke bli så enkelt allikevel. Roberto Bettega, lagets klare toppscorer ble syk noen måneder ut i sesongen, og plutselig var man ikke i ensom majestet på toppen allikevel. Med tap i derbyoppgjøret mot Torino mistet Juventus førsteplassen, men man tok den tilbake med seire mot Inter og Cagliari i de to neste kampene. Den 14. Scudetto var et faktum.

Før neste sesong hentet Juventus inn to spillere fra Napoli: José Altafini og en keeper de tidligere hadde avvist, Dino Zoff. Sesongen startet ikke bra, men etterhvert fant Altafini målet, og Juventus klatret sakte, men sikkert oppover på tabellen. Etter et tap mot Fiorentina i april trodde alle at serien var kjørt for Juventus, som på samme tidspunkt fortsatt hang med i Europacupen. AC Milan og Lazio lå begge over Juventus på tabellen før siste serierunde skulle spilles og med seier til et av disse lagene ville de stikke av med seriemesterskapet.

Men så skulle ikke skje. Milan tapte borte mot Verona og Lazio tapte mot Napoli, samtidig som Juventus vant 1-0 mot Roma, takket være et mål fra midtbanespiller Antonello Cuccureddu var det andre seriegullet på rad sikret. Etter å ha feiret den femtende scudettoen var det klart for Europacupfinale i Beograd, hovedstad i tidligere Jugoslavia. Dessverre for Juventus ble Johan Cruyffs Ajax for sterke.

Neste sesong startet som de tidligere årene dårlig. Sommeren hadde gått og det var nok en gang nye fjes på plass i Torino. En av disse var Claudio Gentile, en forsvarsspiller som idag regnes som blant de beste markeringsspillerene noensinne. Gentile hadde gener fra Libya, men spilte landslagsfotball for Italia. Ingen som levde på den tiden kan glemme hvordan Gentile markerte selveste Diego Maradona ut av kampen mellom Argentina og Italia i VM 1982. Partnerskapet med Gaetano Scirea blir sett på som et av tidenes beste midtstopperpar, om ikke det beste.

Man klarte etterhvert å finne formen, men det kom for sent og seriemesterskapet havnet i Roma, nærmere bestemt Lazio. Men allerede neste år igjen var ting som det skulle. Tidligere spiller Carlo Parola ble ansatt som manager og under hans ledelse tok Juventus sin Scudetto nummer 16. Blant de nye signeringene denne sesongen var midtstopperen Gaetano Scirea som kom fra Atalanta som skulle bli en viktig brikke i Juventus de neste 15 årene.

Neste sesong startet som den forrige sluttet: Juventus på topp, med de andre klubbene halsende bak. Juventus var egentlig klart bedre enn de andre lagene, men halvveis ut i sesongen kom det en uforklarelig formsvikt, og Torino tok over skjoldet som beviser hvem som er Italias beste fotballag.

Sentrale personer:
-Giampiero Boniperti
-Franco Causio
-Roberto Bettega
-Carlo Parola
-Dino Zoff
-José Altafini
-Claudio Gentile
-Gaetano Scirea

Del 9: Trapattonis triumfer

Juventus hadde foretatt en del utskiftninger i stallen etter at Torino hadde stjålet seriegullet fra dem forrige sesong. Giovanni Trapattoni var ny mann ved roret, og med seg på skuta tok han med seg Roberto Boninsegna og Romeo Benetti. Disse to spillerene erstattet Fabio Capello og Pietro Anastasi som ikke ble med La Vecchia Signora videre.

Juventus startet, for en gangs skyld, sesongen fantastisk. Klubben tapte ikke mange poeng, men byrivalene Torino hang fortsatt med Juventus. Etter giornata åtte var det Torino som var på toppen etter at de vant derbyoppgjøret. Fire uker senere var Juventus på topp igjen, og slik stod det seg ut sesongen. Torino var bare et poeng, og de to Alpelagene var i en klasse for seg selv. Poengsummene på henholdsvis 51 og 50 poeng reflekterer dette, da det på denne tiden ble gitt kun to poeng for seier. Med dagens poengskala ville Juventus hatt 74 poeng på 30 kamper. Fiorentina på tredjeplass fikk 35 poeng, altså 15 poeng bak andreplassen.

Juventus vant også UEFA-cupen dette året. Finalen ble spilt over to kamper mot det baskiske landslaget, osm de kaller seg, Athletic Bilbao. Første kamp ble spilt i Torino og endte 1-0 etter scoring av Marco Tardelli. Bortemøtet endte med 2-1 tap, noe som betydde at Juventus hadde vunnet på bortemålsregelen. Juventus mål ble scoret av Roberto Bettega. Tidligere i turneringen hadde man slått ut lag som AEK Athen, Magdeburg, Shakthar Donetsk og de to Manchesterlagene, United og City.

Sommeren 1977 ble det investert i et par nye spillere, da man nå var interessert i å hevde seg i den gjeveste turneringen ute i Europa. Inn kom de tre offensive spillerene Virdis, Fanna og Verza. Juventus var stabile gjennom hele sesongen, med kun et tap. Det ble også utrolige 14 uavgjorte kamper, men siden poengforskjellen på seier og uavgjort var på kun ett poeng, utgjorde ikke dette noen trussel for Il Bianconeri. Juventus vant sin 18. Scudetto.

Neste sesong måtte Juventus ta til takke med å vinne den italienske cupen. Mangel på stabilitet gjorde at man ikke klarte å holde følge med lagene i toppen, og Milan ble til slutt seriemestere. I Europa gikk det også dårlig, da man ble slått ut av de skotske bravehearts Glasgow Rangers.

Juventus var nå ute etter å gjenerobre tronen som Italias beste lag, og dette gikk utover Atalanta. Ikke mindre enn fire spillere ble hentet derfra i juli: Bodini, Tavola, Prandelli og Marocchino var spillerene Trapattoni mente at skulle hjelpe La Vecchia Signora tilbake til sin rettmessige plass; på toppen.

Men slik gikk det ikke denne sesongen heller. Sesongen startet håpløst, men man klarte etterhvert å karre seg opp til topplagene, men man klarte aldri helt å true Inter, og Nerazzurri ble italienske mestere. I Europa gikk det litt bedre, men i semifinalen ble det et surt tap mot Arsenal.

Etter å ha blitt senket i Europa av Arsenal ble det gjort et grep i Juventus søken etter suksess i Europa. Ny mann inn portene var Arsenals irske midtbanespiller, Liam Brady. Som så mange sesonger tidligere, startet Juventusmaskineriet sakte, men bygde seg opp etterhvert. Juventus sikret seriegullet på oppløpet, etter en kontroversiell uavgjortkamp mot Roma og seier i kampene mot Fiorentina og Napoli.

Neste sesong ble igjen et suksessfylt år med seriegull, selv om Trapattoni fortsatt manglet en pokal; Europacupen. Juventus startet sesongen på glimrende vis, men så kom den vanlige formsvikten, og Roma og Fiorentina var helt oppe i ryggen på La Fidanzata D’Italia. Før siste seriekamp lå Juventus og Fiorentina helt likt på tabellen, bortsett fra en målforskjell som var ganske klar fordel de sorte og hvite. Mens Juventus vant 1-0 mot Catanzaro i siste runde, spilte Fiorentina uavgjort mot Cagliari. Juventus vant med det sin 20. Scudetto, og kunne med det pryde de vakre draktene med to stjerner, noe ingen andre italienske lag kan.

I løpet av en periode på seks år hadde Juventus vunnet den hjemlige serien fire ganger, men klubben ventet fortsatt på suksess i den gjeveste turneringen i Europa. Med seg på laget valgte de å ta med seg en elegant franskmann. Michel Platini.

Sentrale personer:
-Roberto Bettega
-Dino Zoff
-Claudio Gentile
-Gaetano Scirea
-Antonio Cabrini
-Giovanni Trapattoni
-Marco Tardelli
-Liam Brady

Del 10: Michel Platini og mordene i Brussel

Italia vant VM 1982 i Spania med ikke mindre enn seks spillere fra Juventus, og når man i tillegg hentet stjerner som Michel Platini og Zbigniew Boniek. Juventus hadde nå et fantastisk lag, kanskje det beste i hele klubbens historie, og var klare favoritter til å ta seriegull.

Men sesongen startet fryktelig med tap for Sampdoria i første seriekamp, og formen etter dette var ikke spesielt overbevisende. Juventus var også med i Europacupen, og dette tok også mye energi. Etterhvert fant man formen, og man hadde tettet igjen store deler av luka Roma hadde skaffet seg på toppen.

Juventus beseiret Aston Villa i kvartfinalen i Europacupen, og de var med det klare for semifinale. Dette gjorde at klubben mistet fokuset på den hjemlige serien, og Roma stakk av med _Scudetto_en. Man slo polske Widzew Lodz i semifinalen i Europacupen, og var klare for finale. Hamburger SV var en overkommelig motstander, men Felix Magath scoret kampens eneste mål, og Juventus hadde fortsatt ikke oppnådd det siste store, nemlig Europacupen.

Etter å ha tapt serien og Europacupen helt på målstreken, gikk dette ut over de to siste turneringene de var med i; den italienske cupen og VM for klubblag. Begge finalene ble vunnet mot de to rivalene fra Milano.

Neste sesong skjedde det et par utskftninger i stallen. Den nå 41 år gamle keeperen Dino Zoff la hanskene på hylla og Roberto Bettega reiste til Canada for å avslutte karrieren der. Ny keeper var Stefano Tacconi, signert fra Avellino. Flere andre spillere ble hentet inn og sesongens mål var klart: klubben skulle ta tilbake tronen hjemme i Italia fra Roma, og man skulle vinne Cupvinnercupen.

Man startet i et forrykende tempo og det var få kamper hvor Torinolaget ikke kom ut av oppgjøret med tre poeng. Gjennom hele sesongen var man i en egen klasse, sterkt anført av den franske playmakeren Michel Platini, som hadde blitt hentet fra Saint Etienne sesongen før. Juventus nummer 10 spilte totalt 147 kamper for klubben og scoret 68 mål totalt på disse kampene.

En runde før slutt var seriemesterskapet sikret, og man kunne konsentrere seg fullt ut om Cupvinnercupen. Der kom man seg helt til finalen hvor La Vecchia Signora beseiret FC Porto, og de hadde tatt en historisk dobbel. Dette var kaptein Scireas største milepæl så langt i hans fantastiske karriere.

Neste sesong valgte man å bygge videre på de spillerene som allerede var i klubben, og det ble kun hentet inn to spillere. Det gikk overhode ikke bra i serien og etter et pinlig hjemmetap for Inter skjønte man at det var Europa som ble førsteprioritet i år. I januar deltok klubben for første gang i historien i Supercupen. Her møtte de fjorårets vinner av Europacupen, Liverpool. Juventus vant kampen 2-0, men det var langt, langt i fra det dramaet som skulle utspille seg mellom de to klubbene i mai 1985…

Mordene i Brussel

Som en følge av at de allerede hadde blitt hektet av i Serie A, satset Juventus nå på å vinne Europacupen for første gang i klubbens historie. Etter å ha beseiret både finske, sveitsiske og tsjekkiske motstandere, var det franskmennene fra Bordeaux som ble ett nummer for små i semien. Juventus var klare for finalen, og finalemotstander var Liverpool.

En time før kampstart på Heysel Stadion i Brussel (Belgia) startet Liverpoolsupporterne på felt X og Y å kaste steiner på Juventus’ supportere på feltet ved siden av, Z. Juventus supportere svarte med samme mynt, og det var stor temperatur mellom de to supportergruppene. Ved kampstart ble kastingen mer og mer intens, og Liverpools supportere brøyt ned hønsenettingen som skilte klubbenes supportere. Juventussupporterne så ingen annen utvei enn å trekke seg tilbake, og de store folkemassene ble trykket sammen mot seksjonens endevegg. De innerste supporterne prøvde å redde seg selv ved å klatre ut av stadionbygningen, men de aldrene murene kollapset, og 39 mennesker mistet livet, deriblant 32 italienske Juventussupportere, fire belgiere, to franskmenn og en ire.

Selv om Liverpoolsupporterene må ta hovedansvaret for det som skjedde den skjebnesvangre kvelden, må også arangørene ta sin del av skylden for det som skjedde. Raportene bekreftet at det bare var åtte politimenn på sektor Z, og kommunikasjonen skal ha blitt forhindret av manglende batterier i walkie-talkiene.

Ett annet problem var det håpløse billettsystemet på den gamle stadion. Ved å kaste ned brukte billetter fra stadion, kunne flere personer entrè stadion på samme billett. Heysel var med andre ord fullstappet!

(De to avsnittene ovenfor er tillegg av Sono Juventino, red. anm.)

I tillegg til de 39 døde personene ble over 600 personer skadet, og de skadede kroppene ble bært ut på banen i panikken som oppstod. Juventussupporterene på den andre enden av banen skjønte etterhvert det fryktelige som hadde skjedd, og de var ute etter hevn for sine medsupportere. Heldigvis, for alle parter, hadde det nå kommet til politistyrker som stoppet opprøret.

I frykt for at det skulle oppstå enda flere episoder, valgte man å spille ferdig kampen. Juventus vant 1-0 etter et straffemål av Platini, men denne triumfen ble totalt overskygget av de grusomme drapene begått av de engelske supporterne. Man kan selvsagt skylde på at stadion var gammel og at muren var dårlig, men det er ingen unnskyldning for den grusomme handlingen begått av de rødes supportere. Dermed var det helt på sin plass at de engelske lagene ble utestengt fra alle europeiske turneringer i fem år, Liverpool i et år ekstra. 14 Liverpoolfans ble dunnet skyldige i uaktsomt drap, og man kan vel kanskje si at rettferdigheten seiret? Dette er mye av grunnen til at mange Juventusfans hater Liverpool i den utstrakte graden de gjør…

Neste sesong startet bra, og Juventus var klare for å vinne Serie A igjen. Etter seieren i tapet på Heysel, skulle man også delta i Interkontinentalcupen. Turneringen ble vunnet på straffekonk mot de argentinske mestrene Argentinos Juniors. Hjemme i Serie A hadde man en sekspoengs-luke ned til Roma og Inter, og mange trodde at serien allerede var avgjort etter halvspilt sesong. Men Roma satte inn et fantastiske gir, samtidig som Juventus hadde en dårlig periode, og når det gjenstod kun to kamper stod de to lagene likt. I neste kamp skjedde det noe underlig. Roma tapte sin første kamp på lenge hjemme mot Lecce som allerede var klar for Serie B neste sesong, samtidig som Juventus slo rivalene AC Milan. Dette betydde at Juventus hadde sikret seg sin 22. Scudetto.

Sentrale personer:
-Gaetano Scirea
-Antonio Cabrini
-Claudio Gentile
-Dino Zoff
-Michel Platini
-Marco Tardelli
-Zbigniew Boniek
-Paolo Rossi

Del 11: Zoffs retur

Etter ti år på Juventus trenerbenk sa Giovanni Trapattoni takk for seg. Han satte nå kursen for Inter, mens Rino Marchesi tok over det berømte roret i Italias mest suksessfulle klubb. Det ble gjort få endringer på spillerstallen, men en ting Marchesi gjorde var å ta opp 17-åringen Renato Buso fra klubbens juniorlag.

Etter VM i Mexico bestemte også klubbens franske stjernespiller, Michel Platini, seg for å skrive under på en ny ett-års kontrakt, selv om planen egentlig var at han skulle legge opp. Juventus startet bra i Serie A, men i Europa ble det tidlig exit. Real Madrid på ble møtt i en av de første rundene, og det spanske hovedstadslaget trakk det lengste strådet i straffesparkskonkurransen som avgjorde kampen.

Juventus røk tidlig ut i Coppa Italia også, så ligaen var eneste mulighet til å skaffe klubben troféer det året. Det var tidlig klart at seriemesterskapet skulle stå mellom to klubber; Juventus i nord mot Napoli i sør. Juventus tapte hjemmekampen mot Maradonas klubb, og når man tapte bortekampen på beryktede San Paolo var det ikke sjans for Il Bianconeri å ta igjen forspranget Napoli hadde sikret seg. De tok sitt første seriemesterskap, mens Juventus endte på en noe skuffende andreplass.

Juventusstyret ga Marchesi tillitt for neste sesong også, men tapet av Platini ga klubbens ambisjoner et solid skudd for baugen. Flere spillere ble borte, og flere kom inn portene, blant annet waliseren Ian Rush. Mannen med den lite kledelige barten var en stor skuffelse – til tross for sine tolv mål – i likhet med resten av sesongen. Tidlig exit i UEFA-cupen og 6. plass i ligaen, hele 14 poeng bak seriemestrene AC Milan.

Sommeren 1988 var det nok en gang duket for en ny trener. Denne gangen var det en mann som kjente klubben og stallen like godt som sine egne keeperhansker; Dino Zoff. Flere nye spillere signerte for La Vecchia Signora, blant annet den første sovjetiske spilleren i Serie A noensinne, nummer 10 Alexandr Zavarov.

Juventus startet sesongen veldig bra, men etterhvert mistet man grepet, noe 5-3 tapet mot Napoli tyder på. Man klarte å henge delvis med i toppen, men Inter var i en egen klasse og vant Serie A, 15 poeng foran Juventus på fjerdeplass. I UEFA-cupen møtte man Napoli i kvartfinalen, men nok en gang ble de lyseblå for sterke, denne gangen på straffesparkskonkurranse.

1989-90: Nok en sovjetisk landslagsspiller ble hentet til Juventus og han var ikke den eneste. Sergei Alejnikov, Pierluigi Casiraghi, Salvatore Schillaci, Andrea Fortunato og Dario Bonetti ble alle hentet inn for å forsterke _Il Bianconeri_s tropp. Schillaci viste seg tidlig fram som en målscorer, og flere andre spillere viste seg fra sine bedre sider, blant annet danske Michael Laudrup.

I serien startet man veldig bra, men en svak periode midt i sesongen gjorde at man lå halsende bak Milan og Napoli på topp. Juventus klarte ikke å passere noen av disse klubbene, og måtte ta til takke med tredjeplassen. I motsetning til de foregående sesongene fant man i det minste litt glede og troféer i cupene.

I UEFA-cupen ble Fiorentina beseiret i den hel-italienske finalen, etter at Juventus hadde eliminert motstandere som Gornik Zabrze (Polen), PSG (Frankrike), Karl Marx-Stadt (nåværende Chemnitz, Tyskland), Hamburger (Tyskland) og 1 FC Köln (Tyskland) i de tidligere rundene. I Coppa Italia var det AC Milan som måtte unngjelde for Juventus vrede den 25. april. Kampen endte 1-0 etter et mål av Roberto Galia.

Sentrale personer:
-Rino Marchesi
-Renato Buso
-Michel Platini
-Dino Zoff
-Michael Laudrup
-Salvatore Schillaci

Del 12: Trappatoni vender tilbake

Fotball-VM i Italia var over, og Salvatore Schillaci skulle returnere fra heltestatusen hos Gli Azzurri og tilbake til Juventus igjen. Slik gikk det ikke, det ble nok en «nesten-sesong» for de sorte og hvite fra Torino.

Etter et sjokktap i Supercupen, 5-1 mot Napoli, hadde Juventus sterke intensjoner om å gjøre opp for det forsmedelige tapet i ligaen. Man startet bra og var med helt i teten, men i desember skjedde det store utskiftninger i Piemontes hovedstad. Luca Cordero di Montezemolo ble ny styreformann, og han ansatte like godt en ny manager; Gigi Maifredi. Han skulle også hente flere nye fjes til Torino, blant annet den tyske midtbanespilleren Thomas Hässler, den brasilianske forsvarsspilleren Julio Cesar, flere unggutter og ikke minst en herremann som fikk æren av å trekke trøyenummer 10 over hodet; Roberto Baggio.

Baggio ble hentet fra Fiorentina hvor han hadde spilt i fem år. Etter 94 kamper og 39 mål for Firenzeklubben følte trequaristaen at det var på tide med nye utfordringer og troféer han kunne ha på merittlisten sin, så han valgte til slutt Juventus som sin nye destinasjon. Roberto tilbragte fem mer eller mindre fantastiske år i klubben, noe som resulterte i 141 kamper og 78 mål.

Som en følge av de radikale endringene i klubben mistet man litt fokus på turneringene, og man mistet grepet på tetlagene helt og endte helt nede på en skuffende sjuendeplass. I Cupvinnercupen sa det også stopp i semifinalen mot de spanske cupmestrene, Barcelona.

Montezemolos regjeringstid som styreformann varte ikke lenge. Allerede neste sommer var han erstattet med tidligere sjef og klubblegende, Giampiero Boniperti. Boniperti brukte sin innflytelse til å overtale tidligere trener Giovanni Trappatoni til å returnere til La Vecchia Signora, og sammen med han ankom også Jürgen Kohler, Antonio Conte, Angelo Peruzzi, Massimo Carrera og Stefan Reuter.

Med solide defensive signeringer var Trappatonis Juventus nå klare for å ta opp kampen med Milan om hvem som skulle være Italias beste lag, og disse to klubbene gjorde det tidlig klart at det var dem det skulle stå mellom. Juventus klarte til slutt ikke å holde følge med Milans stjernegalleri, og måtte til slutt nøye seg med en andreplass, åtte poeng bak klubben fra motebyen. I Coppa Italia tok man en liten hevn og slo Milan ut i semifinalen, men det hjalp ikke stort da man måtte gi tapt for Parma i finalen.

Neste sesong skjedde det igjen en del utskiftninger på klubbens nye stadion, som hadde blitt bygd til VM i Italia 1990, Stadio Delle Alpi. Schillaci, Tacconi og Julio Cesar forlot skuta, og Gianluca Vialli, Andreas Möller, Dino Baggio, David Platt og Fabrizio Ravanelli steg ombord. Peruzzi tok over som førstekeeper ettersom at Tacconi ble solgt til Genoa og Michelangelo Rampulla ble Peruzzis back-up mellom stengene.

Milan viste allerede fra start av at de var Italias sterkeste lag for tiden og Juventus klarte ikke å holde følge med Rossoneri. I stedet bestemte klubben seg for at de skulle satse på UEFA-cupen. Man kom seg enkelt videre fra de første rundene, og møtte ikke skikkelig motstand før i kvartfinalen. Paulo Sousas Benfica ble beseiret, og Paris Saint Germain med en fremmadstormende George Weah på topp ble semifinalemotstand. Her vant Juventus både hjemme- og borteoppgjøret, og det var klart for finale mot den tyske stormakten Borussia Dortmund. Juventus vant finalen 6-1 over to kamper, noe som er rekord den dag i dag for største resultat i en UEFA-cupfinale. Juventus ble også den første klubben til å vinne turneringen tre ganger.

Verdt å nevne er også det at et av lagene Juventus slo ut tidlig i turneringen var det norske skogslaget Kongsvinger. Over to kamper vant Juventus 3-1, og norske Juventussupportere hadde fått se sine helter på Ullevål, som ble brukt som stadion til kampen for at flere mennesker skulle få være vitner til begivenheten. I Serie A endte Juventus til slutt på en fjerdeplass, bak Milan, Inter og Parma.

Neste sesong startet overbevisende for Trappatonis lag, mye takket være målene til Roberto Baggio, Andreas Möller og Fabrizio Ravanelli, og man var lenge med helt i toppen med Milan, men etter et tap mot nettopp Milan virket det som om klubben ga opp sesongen, og mal lot Milan stikke av med sin tredje strake Scudetto. Man fikk heldigvis en god avslutning på sesongen med 1-0 seier mot Inter og en forrykende 6-1 seier mot stakkars Lazio, og man klarte og karre til seg andreplassen, tre poeng bak seriemestrene fra Milano.

En annen gledelig nyhet på denne tiden var at klubben hadde skaffet seg en mann som etterhvert skulle ta over etter Roberto Baggio. Alessandro Del Piero hadde blitt hentet inn fra Padova, og han fikk sin debut denne sesongen. Han scorte også sitt første mål etter at han kom inn som innbytter for Ravanelli hjemme mot Reggiana i september 1993. Unggutten scoret utligningsmålet, og Juventussupporterne startet snart med dyrkningen av sin nye gud. Alessandro Del Piero.

Sentrale personer:
-Giovanni Trappatoni
-Giampiero Boniperti
-Salvatore Schillaci
-Thomas Hässler
-Roberto Baggio
-Jürgen Kohler
-Antonio Conte
-Angelo Peruzzi
-Gianluca Vialli
-Fabrizio Ravanelli
-Andreas Möller

Del 13: Lippis triumfer

Sommeren 1994 begynte et nytt kapittel i Juventus utrolige historie. En herremann ved navn Marcello Lippi ble ansatt som manager, og tok over jobben etter Trapattoni. Lippi fikk umiddelbar suksess med Juventus, og i løpet av sin periode i klubben hentet laget mange titler hjem til Torino!

Etter sin ankomst begynne Lippi umidelbart å endre på troppen. Han hadde intensjoner om hva han ønsket, og signerte Ferrara til forsvaret, Paulo Sousa og Didier Deschamps til midtbanen, mens den unge og uerfarne Alessandro Del Piero ble forfremmet til førstelaget. Lippi så nemlig potensialet i det 20 år gamle talentet.

Marcello Lippis første sesong begynte rolig med en uavgjort, etterfulgt av to seire mot Bari og Napoli. Men så begynte alvoret. Først ble Sampdoria beseiret etter et mål av Di Livio, før man spilte uavgjort mot Inter og slo AC Milan takket være Baggio. Deretter snudde man 0-2 til 3-2 mot Fiorentina i en forrykende kamp takket være to mål av Vialli og et av unge Del Piero. Videre slo man også Scudetto utfordrer Parma 3-1 etter to mål av Ravanelli. Juventus ledet etter halvspilt serie, og ting så virkelig bra ut for Bianconeri som virkelig var i gang!

Andre halvdel av sesongen begynte bra og fortsatte bedre. La Vecchia Signora slo både Milan og Sampdoria borte. Men så sa det stopp, og Juventus tapte 3 kamper på rad. Dette førte til at Parma igjen kom inn i tittelkampen, hvor Juventus lenge hadde sett ut til å styre inn med god margin. Heldigvis vant Juventus suverent 4-0 hjemme mot Parma på Stadio delle Alpi, og ved slutten av sesongen stod Juventus igjen som seriemester. Også i de andre turneringene var det Juventus og Parma som knivet om titlene. Parma slo Juventus i UEFA cup finalen, mens Juventus vant i Coppa Italia.

Sesongen etter var Juventus klar for nye og spennende utfordringer. Man startet bra i serien, men dessverre varte det ikke særlig lenge. AC Milan og Lazio slo begge Juventus, og selv om den gamle dame vant mot både Fiorentina og Torino var det ikke nok. Champions League gjorde at man mistet rytmen man hadde hatt i serien forrige sesong, og da Milan senere spilte 1-1 på Stadio delle Alpi fant man ut at det ville bli for vanskelig å vinne Scudetto. Juventus valgte derfor å satse på Europa, noe de gjorde lurt i. Der var man allerede kommet til kvartfinalen, hvor Real Madrid stod for tur. Bianconeri overlistet Madrid laget, før de gikk videre til finalen etter seier mot Nantes. Nå stod kun nederlandske Ajax igjen, og på Stadio Olimpico i Roma endte kampen 1-1. Det betydde at straffer skulle avgjøre hvem som ble kåret til europas beste lag, og rutinen til Juventus viste seg å være nok. Etter noen nervepirrende minutter kunne Juventus slippe jubelen løs med 4-2 på straffespark. Lippi hadde bragt sitt Juventus til enda en tittel, og manageren ble en kjær person i Juventus fans sine hjerter. Det samme året møtte man rivalen Parma i SuperCoppa Italia, og de ble beseiret 1-0 på Stadio delle Alpi. To fine triumfer for Juventus, selv om ligagullet uteble.

Neste sommer, altså i 1996, ble det en del forandringer i laget. Både Vialli og Ravanelli forlot de svarthvite fra Torino, mens Vieri, Boksic og Amoruso ble kjøpt for å erstatte dem. Det ble også signert en nøkkelspiller til forsvaret og midtbanen, i form av Montero og ikke ukjente Zinedine Zidane.

Etter en god start på sesongen, ble Inter slått i oktober etter mål av Jugovic og Zidane. Omtrent på samme tid, var det klart for VM for klubblag i Tokyo. Siden Juventus hadde vunnet Champions League forrige sesong, var det deres ansvar å forsvare den europeiske fotballens ære. Det klarte de på en mesterlig måte, da de slo River Plate i finalen etter en scoring av Del Piero. I den europeiske Supercupen møtte Juventus UEFA cup vinneren Paris St. Germain, i en kamp som endte med en komfortabel seier. Juventus kunne løfte sitt andre trofé for sesongen.

I ligaen fortsatte ting ganske bra. Juventus tapte mot rivalen Parma, men kom svært sterkt tilbake ved å slå Milan hele 6-1. På Stadio delle Alpi spilte Juventus senere 1-1 mot Parma, og da var mye gjort. Juventus vant sin andre Scudetto på tre sesonger, og sin tredje tittelen for sesongen. Imponerende av Lippis mannskap! Men selv om det så veldig bra ut, var det et sted hvor det ikke helt gikk etter planen. Man kom seg helt frem til Champions League finalen i Munchen, men måtte desverre se seg slått 3-1 av Borussia Dortmund som blant annet hadde de tidligere Juventus spillerne Paulo Sousa og Moeller på laget.

Sesongen 97-98 skulle vise seg å bli svært spennende. Om sommeren hentet man to nye stjerner til Torino; Pippo Inzaghi og Edgar Davids. Laget spilte ganske bra innledningsvis, men hadde litt problemer når det kom til bortekamper. De hadde også bedre rivaler enn det foregående året, og man tapte mot Ronaldos Inter i Milano. På det tidspunktet så det ikke så veldig bra ut, men så våknet den gamle dame. 5 strake seire etterfulgt av en knallsterk 4-1 seier mot Milan bringte Juventus tilbake. Mot slutten av sesongen tok Juventus imot Inter på Stadio delle Alpi, i en kamp som hadde stor betydning for hvem som kom til å vinne. Med en scoring fra Del Piero en sen april dag sørget han for seier, og man hadde på daværende tidspunkt seriegullet dypt nede i lommen. To uker senere ble tittelen et faktum, da Inzaghi scoret hattrick i en kamp hvor Bologna ble slått. Juventus kunne slippe jubelen løs.

Men i Europa endte man nok en gang med en aldri så liten skuffelse. Etter å ha kommet seg til finalen for tredje gang på rad, stod Real Madrid for tur. Laget som man hadde slått ut i kvartfinalen for to år siden skulle vise seg å bli for sterke, og da det ble blåst i fløyten for siste gang stod det 1-0 til Real Madird på måltavlen. Juventus hadde for andre gang på rad tapt i finalen, men ble alikevel sett på som et virkelig klasselag i Europa som de fleste ble imponert av. Tre finaler på rad med en triumf, tre Scudetto, en VM for klubblag, en Coppa Italia, en europeisk Supercup og en Supercoppa Italia var fasitten etter 4 år med Lippi bak roret. Imponerende!

Noen sentrale personer:
Marcello Lippi
Alessandro Del Piero
Gianluca Vialli
Roberto Baggio
Ciro Ferrara

Del 14: Knepne andreplasser

De neste årene ble troféløse for Juventus. Beinbrudd og knepne andreplasser skulle være med å prege starten av det nye årtusenet for Juventus.

Juventus gjorde ingen store forandringer på spillerstallen til 1998/99 sesongen. Det gjorde derimot de store konkurentene dems, Milan, Inter og Lazio. Juventus startet allikevel serien bra og ledet Serie A i november. Den 8. november var det Udinese som stod for tur, en kamp som kun vil huskes for en ting: Alessandro Del Pieros beinbrudd. Juventus 2-0 seier ble totalt overskygget av skaden som satte Del Piero på sidelinja for resten av sesongen.

Laget spilte dårligere og dårligere, til tross for at man hentet to erstattere for Del Piero i januar; Juan Esnaider og Thierry Henry. Ingen av disse spillerne slo til, og Marcello Lippi sa opp. Ny trener ble tidligere Parmatrener, Carlo Ancelotti. Juventus endte til slutt på 6. plass, 26 poeng bak Milan som ble seriemestere.

Sommeren 1999 kom det flere spillere inn portene på Stadio Delle Alpi. Den unge høyrekanten Gianluca Zambrotta, den nigerianske midtbanespilleren Sunday Oliseh, den nederlandske målvakten Edwin van der Saar og den serbiske spissen Darko Kovacevic.

Juventus startet nok en gang sesongen veldig bra, og vant mot både Roma, Inter og Milan. Lazio virket som de mest seriøse utfordrerene, men de lå også litt bak Juventus poengmessig. I april 2000 møttes de to lagene på Stadio Delle Alpi, og Lazio vant oppgjøret 1-0. Det var nå kun tre poeng som skilte Juventus fra hovedstadsklubben.

Lazio tok ytterligere innpå Juventus og før den siste seriekampen var det to poeng som skilte dem. Allikevel skulle det være for mye for Lazio ettersom at Juventus møtte Perugia som ikke kunne rykke ned og ikke hadde noe å spille for. Men slik gikk det ikke. I et fryktelig regnvær på Stadio Renato Curi vant hjemmelaget oppgjøret 1-0 etter et mål av Alessandro Calori, mens Lazio vant komfortabelt 3-0 hjemme mot Reggina. Mange mente at gressmatta på Renato Curi var i såpass dårlig forfatning at kampen burde bli utsatt, men kampens dommer, Pierluigi Collina, mente at kampen skulle fullføres. Lazio var seriemestere for andre, og foreløpig siste, gang i historien.

Til neste sesong var Juventus stort sett det samme som forrige sesong, eneste nyervervelse var den franske spissen David Trezeguet som tidligere på sommeren hadde utlignet i EM-finalen mot Italia. Juventus startet sesongen ustabilt og Capellos Roma skaffet seg en solid luke på toppen av tabellen. Det var mange gode resultater innimellom, blant annet 0-0 mot Roma, 3-0 mot Milan og 3-1 mot Inter, men de tapte da som regel neste kamp og falt lenger bak.

Da satte Juventus inn et ekstra gir som få andre klubber kan matche. De vant mange kamper og var mye mer stabile enn tidligere i sesongen, men det var dessverre ikke nok til å ta igjen Roma som vant serien to poeng foran Juventus. Et lyspunkt var derimot David Trezeguet som scoret 14 mål i sin første sesong i Serie A. Han scoret blant annet i alle de seks siste kampene.

Sentrale personer:
-Carlo Ancelotti
-Alessandro Del Piero
-Antonio Conte
-Edgar Davids
-Ciro Ferrara
-Gianluca Pessotto
-David Trezeguet

Del 15: Scudetti og finaletap

Etter noen troféløs år med Ancelotti ved roret, skulle pipa få en annen lyd. Marcello Lippi gikk inn i sin andre periode som Juventusmanager, nok en gang med suksess.

Sommeren 2001 skjedde det store utskiftninger i Juventus. Den tidligere suksesstreneren Marcello Lippi ble ansatt som manager for andre gang, og av spillere kom Gianluigi Buffon, Lilian Thuram, Marcelo Salas og Pavel Nedved. Førstnevnte ble tidenes dyreste keeper da Juventus betalte omlag 400 milioner for den da 23 år gamle målvakten. Dessverre måtte man la Zinedine Zidane gå, men det bringte solide midler inn i klubbkassa ettersom at Zidane ble tidenes dyreste fotballspiller etter overgangen verdt 66 milioner euro, omtrent 530 milioner kroner.

Sesongen startet brukbart og man hang delvis med i toppen, men Inter viste seg å være en solid kandidat til lo Scudetto. Juventus og Inter fulgte hverandre gjennom hele sesongen, men før siste serierunde var gullet så godt som Inter sitt, ettersom at de lå ett poeng foran Juventus med en kamp igjen å spille. Men slik skulle det ikke ende. Inter spilte borte mot Lazio og Juventus borte mot Udinese. Juventus vant 2-0 mens Inter tapte 4-2, og Juventus var italienske seriemestere for 26. Gang i historien. Roma vant 1-0 borte mot Torino, og tok med det andreplassen fra Inter.

Sommeren 2002 var det lite aktivitet på overgangsmarkedet for Juventus sin del, eneste store innkjøp var spissen Marco Di Vaio som ble hentet like før overgangsvinduet stengte. Mauro Camoranesi ble også hentet, men det var ikke mange som hadde trodd at han skulle bli den spilleren han er i dag.

Juventus startet sesongen brukbart, men både Inter og Milan startet bedre, så den gamle damen måtte sette opp tempoet hvis de skulle henge med i toppen.

Juventus satte opp tempoet, og utover i det nye året var det liten tvil om hvem som skulle ta lo Scudetto, spesielt etter den overbevisende 3-0 seieren over Cupers Inter. To runder før slutt var forspranget til de to Milanoklubbene så stort at Juventus kunne feire sin 27. Scudetto.

Juventus var også kun et lotteri unna å vinne en fantastisk dobbel. Etter å ha slått Real Madrid på veldig overbevisende vis i semifinalen, en kamp hvor Pavel Nedved viste verden hvilken klassespiller han var, var Juventus klare for finale mot Milan. Finalen ble spilt uten Nedved som hadde pådratt seg tre gule kort, så han måtte stå over finalen. Kampen endte 0-0 og gikk til straffesparkskonkurranse, en konkurranse Milanolaget vant til slutt.

15. juli 2003 kjøpte Juventus rettighetene til Stadio Delle Alpi for de neste 99 årene. Den italienske supercupfinalen ble av en eller annen grunn spilt i USA. Finalemotstander var nok en gang Milan, og nok en gang gikk kampen til straffekonk. Denne gangen var det Juventus som trakk det lengste strået. Ikke lenge etter finalen ble det klart at klubbens styreformann, Vittorio Caissotti di Chiusano, var død. Ny styreformann ble Franzo Grande Stevens.

Etter seieren i supercupen var resten av sesongen en stor skuffelse for Juventus del. Tredjeplass i ligaen, finaletap i Coppa Italia og tidlig exit i Champions League var ikke akesptable resultater for en klubb som Juventus, og det var klart at det måtte tilføres laget noe ekstra neste sesong.

Sentrale personer:
-Marcello Lippi
-Alessandro Del Piero
-Gianlugi Buffon
-David Trezeguet
-Pavel Nedved
-Antonio Conte
-Ciro Ferrara

Del 16: Scudetti og skam

Det er klart for den siste historieartikkelen. Capello kommer inn for Lippi, og han bringer mange nye fjes til Torino. Men så skjedde det…

Lippis andre regjeringsperiode var over. Ny mann ved roret var tidligere Romamanager Fabio Capello, og med seg fra den evige stad tok han med seg forsvarsspilleren Jonathan Zebina og den sentrale midtbanespilleren Emerson. Fabio Cannavaro og Zlatan Ibrahimovic var også nye innslag på et Juventuslag ute etter hevn etter noen dårlige sesonger.

Og sesongen startet bra. Seier mot Brescia i første seriekamp ble etterfulgt av flere seiere. I november ledet man 2-0 over Inter, men man tok seieren på forskudd og Inter fikk med seg ett poeng hjem til Milano. Allikevel var det få lag som maktet å holde følge med Juventus. De var nærmest ustoppelige.

I starten av mars virket seriegullet så godt som Juventus sitt, men så bestemte de seg for å skape litt spenning igjen. Mens Juventus gikk inn i en dårlig periode, så fortsatt Milan sin fantastiske form de hadde hatt de siste månedene. Det var klart for seriefinale mot Milan på San Siro.

8. mai 2005, Milan mot Juventus. Trezeguet scorer kampens eneste mål – et mål som alltid vil være limt fast i hjernebarken min – og Juventus har sikret seg seriegullet. Til slutt var det sju poeng som skilte Juventus og Milan, mens Inter tok tredjeplassen, 14 poeng bak seriemestrene fra Torino.

Neste sommer ble det gjort en stor signering. Patrick Vieira ble kjøpt fra Arsenal for £13,7 millioner, og ble rekkekamerat med il Puma, Emerson, på sentral midtbane. Inn den sommeren kom også Adrian Mutu gratis etter at han hadde blitt sluppet på free transfer av Chelsea etter en kokaindom, og den langbeinte venstrebacken Giorgio Chiellini.

Nok en gang startet Juventus sesongen bra, denne gang med ni strake seiere før det ble stopp på San Siro mot Milan. Juventus fortsatte med kjemperesultater til tross for denne kampen, og nok en gang var det ekstremt vanskelig å holde følge med La Vecchia Signora. Juventus fortsatte å ta masse viktige poeng, og når Inter ble slått på San Siro og Milan ble holdt til uavgjort på Delle Alpi, var Juventus kun formaliteter – med tanke på formen – unna å vinne Scudetto nummer 29.

I Champions League tok Juventus seg videre fra gruppespillet, og de trakk Werder Bremen i åttendelsfinalen. Der så det lenge ut til at Juventus skulle bli slått ut, men på overtid i den siste kampen glapp Werders keeper, Tim Wiese, ballen og Emerson kunne trille Juventus videre til kvartfinalen. Der møtte Juventus Patrick Vieiras tidligere lag, Arsenal og der ble det også stopp.

I serien fosset de videre, men etterhvert som man nærmet seg sesongens siste kamper ble det rapportert om at telefonsamtaler fra telefoner registrert på Juventusdirektørene Antonio Giraudo og Luciano Moggi, skulle undersøkes. Etterhvert skjønte man at dette var snakk om ganske alvorlige saker. Man skjønte at det var et ganske stort nettverk, og en skandale var under opprulling.

Detaljene skal jeg ikke legge ut om ettersom at de er uklare, ei heller mine egne meninger, men straffen ble hard for Juventus, hvertfall med tanke på at andre lag slapp billigere unna. Forrige sesongs Scudetto ble tatt fra Juventus, det ble også årets. Ikke nok med at den siste ble tatt fra dem, men den ble også gitt til Inter. De ble også sendt ned til Serie B hvor de til slutt etter noen anker måtte starte med ni minuspoeng.

Som en følge av dette mistet Juventus mange av sine stjernespillere. Zambrotta og Thuram gikk til Barcelona, Capello, Cannavaro og Emerson til Real Madrid og Ibrahimovic og Vieira forlot klubben til fordel for Inter. Mutu gikk til Fiorentina, og det var ventet at Buffon, Camoranesi og Trezeguet også skulle forlate klubben i nær fremtid. Kaptein Del Piero og visekaptein Nedved sa tidlig at de skulle følge Juventus ned om det så ble til Serie C, mens de andre spillerne holdt en lav profil i media og lot dem stå for ryktene. Etterhvert sa Buffon og Trezeguet at de også skulle bli med Juventus ned, og når vi gikk inn i september 2006 var Camoranesi fortsatt Juventusspiller. Disse fem spillerne vil stå i Juventus historiebøker med gullskrift til evig tid.

Selv om dette fikk økonomiske følger for Juventus kom det også noe positivt ut av det. Enkelte spillere som Chiellini fikk spille fast ettersom at Zambrotta forlot støvellandet til fordel for den spanske solkysten, og satsingen på egne spillere ble merkbart bedre. Raffaele Palladino, Matteo Paro og Claudio Marchisio spilte mye for Juventus den sesongen i Serie B, og også Paolo De Ceglie og Sebastian Giovinco fikk sine debuter for Juventus.

Sesongen endte i opprykk, og Juventus hadde startet en ny æra. Resten av historien kjenner dere til alle sammen.

Sentrale personer:
-Fabio Capello
-Alessandro Del Piero
-Gianluigi Buffon
-David Trezeguet
-Pavel Nedved
-Mauro Camoranesi
-Fabio Cannavaro
-Lillian Thuram
-Patrick Vieira
-Emerson
-Alessandro Birindelli
-Zlatan Ibrahimovic
-Luciano Moggi
-Antonio Giraudo