Juventus Norge - Norsk supporterside for Juventus Fc.

Simen, 26/06/2010

Fram med bokstavkjeksene! Bli med på en reise tilbake til 2009/10-sesongen, gjennom hele alfabetet.

Apati

Serie A 2009/10 ble en trist affære for et vinnervant Juventus. 16 seire og 15 tap er horribelt for et lag som hadde ambisjoner om hetetokter både i Italia og Europa for øvrig. Perioden etter seieren over Inter i desember er svart som bare natten kan være i Finnmark. Tap for Bari, Catania, Milan, Chievo og Roma i løpet av litt over en måned gjør noe med motivasjonen for tilhengeraktiviteter. Det er med ett både det ene og andre som virker mer interessant enn å sette seg ned, gjerne med en kornete og hakkete stream, en søndag ettermiddag.

At det kan gå så langt virket utenkelig helt fram til det skjedde. Selv ikke Calciopoli og Serie B var like demotiverende. Da hadde man i alle fall noe å kjempe for, og det virket som om spillerne var enig i det. I 2009/10 var det tydelig at visse karakterer heller ville dra til Milan og feste med Ronaldinho enn å bli i kjølige Torino og Vivono.

Apati.

Blancs ferietur

Blancs ferietur til Frankrike er det vanskelig å komme unna når sesongen skal oppsumeres i en litt løsere vinkling. Samme dag som Juventus tapte 1-0 borte mot Sampdoria var ikke presidenten å finne på tribunen, og dette midt oppi store protester mot måten Juventus ble styrt på for øyeblikket. Hvor var han? På en strand i Syd-Frankrike. Stadig mindre populær blant Juventus’ supportere. Drama.

Calciopoli

C is for cookies. Nei, det er det ikke. Det er for Calciopoli. Historien som vil ingen ende ta fortsetter i det uendelige, men nå er fokuset flyttet over på andre klubber, i hovedsak Inter. Etter årevis med anklager og drittslenging mot Juventus har det endelig vist seg å komme noe sant ut av brødhullet til Luciano Moggi. Nytt bevismateriale – deriblant telefonsamtaler mellom diverse viktigper’er – har kommet fram i dagens lys, men vil verden noen gang få vite hele sannheten bak skandalen? Skeptisk.

Drughi

Drughi – en av Juventus mange supportergrupperinger – har vært i vinden denne sesongen. Balotelli-hets og diverse andre festligheter som bålbrenning inne på stadion kan nevnes, og i månedsskifte mars-april valgte de å droppe et par kamper som en protest mot styret.

Kampen mot Atalanta den 28. mars ble spilt uten Drughi på tribunen, da de heller ble stående utenfor stadion mens kampen rullet avgårde. I tillegg til boikotten møtte de også opp for å pepre hjemmelagets buss med både egg, flasker og andre mindre hyggelige gjenstander. I tillegg fikk høyreback Jonathan Zebina smake sin egen medisin, da en supporter tok seg forbi vaktene og ga franskmannen en ørefik.

To uker senere fortsatte Drughi sitt silent treatment mot laget, denne gangen da Cagliari gjestet alpebyen, men til neste hjemmekamp holdt de ikke ut lenger. Da var man nok en gang på plass for å støtte laget. En liten kuriositet er at Juventus vant begge kampene Drughi ble stående utenfor murene, henholdsvis 2-1 og 1-0.

Europa League

Europa League, ja. Ikke den turneringen man hadde forventet å stifte bekjentskap med før sesongen, men etter 1-4-tap hjemme mot Bayern München var det et faktum. Etter sammenlagtseieren over Ajax trodde de fleste at Fulham skulle bli en rolig tur i parken, og at man enkelte skulle fly videre i turneringa, men til tross for en god hjemmekamp røk man på en stygg smell i London. Man håpet at dette var det første – og eneste – bekjentskapet man ville få med Europa League, men allerede neste sesong vil man måtte kjempe mot storheter som Aston Villa, Montpellier og APOEL Nicosia igjen.

Ferrara

Ferrara, du Ferrara. Etter god innsats og poengfangst i de få kampene han fikk på tampen av forrige sesong tenkte nok de fleste at den tidligere stopperkjempen hadde potensiale til å utføre noe med dette Juventuslaget, og en god sesongstart poengmessig lovte også godt for Ferraras framtid som Juventustrener. Dessverre skulle historien ta en trist vending, og etter en uforklarlig formsvikt med elendig spill og smått med poeng, fikk til slutt vår alles favoritt sparken etter cupnederlaget mot Inter i slutten av januar.

Giovinco

Giovinco, et av de største talentene som har kommet opp gjennom Juventus ungdomslag noensinne. Man kan si mye om den 164 cm lange gutten, men at han har balltalent er det liten tvil om. Derfor er det ekstra kjedelig at han nok en sesong blir nedprioritert av trenere, og ungguttens Juventus-framtid ser ikke lys ut, dessverre. Drømmen var at han en dag skulle ta over numero dieci etter Del Piero, men disse drømmene er veldig fjerne nå. Men de er ikke døde, så absolutt. I have a dream.

Home, sweet home

Home, sweet home. Eller var det det, Michele Paolucci? Hentet hjem i januar da de fleste spissene var å finne på tribunene som en følge av skader. Fire innhopp ble det på den tidligere Primavera-spissen, før han ble henvist til både benk og tribune. Kanskje ikke det han hadde forventet da moderklubben endelig kalte han tilbake.

Indimenticabile

Indimenticabile – eller uforglemmelig som vi ville sagt her i Norge – har Alessandro Del Piero blitt for Juventusfansen verden over. Ikke nok med at han er mestscorende spiller for Juventus gjennom historien, den 14. februar tangerte han nemlig Giampiero Bonipertis rekord for antall kamper. Før kampen mottok kapteinen en Juventusdrakt med ”DEL PIERO 445” på ryggen, hvor 445 markerte antallet kamper Il Pinturricchio har gjort for Juventus fram til Genoa-kampen. Og det stoppet ikke på 445, nei.

Jaktprat

Sommeren 2009 var det masse snakk om hvem Juventus ville kjøpe før sesongen. Mange posisjoner ble nevnt, men de hyppigste ryktene snurret rundt backene, sentral midtbane og spissplassen. Det ble tidlig klart at man skulle hente inn en playmaker til midtbanen, og mannen man forventet å se i sorte og hvite striper i august var Udineses Gaetano D’Agostino. Han ble riktignok å se i sort og hvitt, men ikke for Juventus. Overgangen strandet, og man hentet i stedet Felipe Melo. Hvor ble det av playmakeren?

På backplassene var det ingen navn som går igjen den dag i dag som kjempeseriøse, den eneste man har følelsen av at ble vurdert seriøst er Schalkes brasilianske høyreback Rafinha. Den iltre brassen ble dog værende i Gelsenkirchen, og man hentet i stedet Martin Caceres på lån fra Barcelona.

En annen stor snakkis var en byttehandel som ville ta Trezeguet sørover til solfylte Villarreal, mens Giuseppe Rossi ville vende nesen hjemover mot Italia, nærmere bestemt Italia. Som kjent ble det ingenting av dette, og Rossi hadde en svært laber sesong i Spania.

Krangling

I en sesong som denne skulle det bare mangle at det oppstod uoverensstemmelser i troppen. Riktignok ikke i Riise-Bellamy-klassen, men noe smårusk har det da vært.

I midten av februar fant en italiensk avis ut at de skulle skape litt blest rundt Juventus, og de skrev en artikkel om at Amauri og Buffon hadde vært i en krangel på treningsfeltet. Krangelen skulle visstnok dreie seg om Alena Seredova, Buffons bedre halvdel, men disse ryktene ble kontant rundjult av Amauri, Gigi og Alena. Amauri og Buffon skrev til og med et brev til avisen, og fikk også en unnskyldning.

I hjemmekampen mot Bari i slutten av april oppstod det en opphetet diskusjon mellom Del Piero og Zaccheroni også. Zaccheroni ville bruke det siste byttet på å ta av kapteinen, men dette likte Il Pinturricchio dårlig, da Claudio Marchisio lå nede med skade. Masse roping fram og tilbake førte til at det var Marchisio som ble byttet ut, da han ble fraktet ut i golfbilen. Etter kampen gjorde både Del Piero og Zaccheroni det klinkende klart at det ikke var en krangel, kun en noe opphetet diskusjon.

Med ordet krangling blir det vanskelig for Jonathan Zebina og Felipe Melo å komme utenfor lyset. De to spillerne har et temperament og en attitude som gjør at de lett kommer i krangel med folk, og i våres var ikke supporterne særlig fornøyd med noen av spillerne, og de fikk gjennomgå. Felipe Melos feiring etter målet mot Atalanta er vel kanskje det mest ydmyke man noen gang vil få se fra den kanten, da brasilianeren foldet hendene og bøyet hodet mot Juventus’ trofaste. Stor idrett.

Lengsel

”Gal av lengsel, gal av å savne deg. Gal av og vente, og av og tenke på deg. Jeg blir gal av det å tenke på at jeg, bare tenker at jeg savner deg.” Dette var opprinnelig en sang til en Telenorreklame i 1999, men i ettertid har flere kjente band sunget sangen, blant annet Postgirobygget.

Og det er kanskje på samme måten for Juventussupporterne når man tenker tilbake på sesongen og hva som manglet. Det var en som tok ansvar. En som gikk i krigen. En som la ned utallige kilometer for suksess. Pavel Nedved.

Den tsjekkiske bjørnen la opp før sesongen og ble erstattet av Diego, men dette gikk ikke som planlagt, og allerede på høsten savnet man Pavel, både i garderoben, på treningsfeltet og på banen. Lengselen ble bare større og større utover sesongen, så det var i det minste en liten motivasjonsfaktor da den tidligere Ballon d’Or-vinneren avla Vinovo et besøk.

Milli Vanilli

Det er ikke alle som er gamle nok til å ha et forhold til den tyske popduoen Milli Vanilli. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var Milli Vanilli noe av det heteste man kunne oppdrive. Slagere som Girl You Know It’s True og Blame It on the Rain fikk uendelig med radiotid.

Likevel var det noe med disse tyskerne. For det første var de ikke tyskere, det var det kun produsenten som var. Den ene var franskmann og den andre halvt tysker og halvt amerikaner. For det andre var det ikke disse to som sang. Duoen var dansere og vakre ansikter, og ble derfor valgt som på bildet på omslaget på debutplaten All or Nothing. De valgte likevel å late som, men etterhvert som fenomenet tok av – det hele kulminerte med en Grammy i 1990 – ble det vanskelig å fortsette å late som om det var disse to som sang.

Det hele ble til en av musikkbransjens største skandaler. Folk krevde pengene tilbake for platekjøp og Grammyprisen ble fratatt duoen. Så kan man lure på hva dette har med Juventus å gjøre. Jo, det handler om brasilianere, posører og uinnfridde løfter. Sommeren 2009 var en meget god sommer for Juventus, om man skal tro det som ble sagt fra ledelsens side, og tilhengerskaren var mer eller mindre unisont enig. Man hadde hentet Diego fra Tyskland (tilfeldig?) og etterhvert ankom også superstjernen Melo. De to dannet en klikk sammen med kvasibrassen Amauri, og dette Bermudatriangelet har vært en ondskapens akse som har strødd malurt i enhver Juventinis beger gjennom hele sesongen.

Måtte man lære av sine tidligere feil i Juventusledelsen og ikke drømme om luftslott. Dersom man må ha keiserens nye klær for sesongen, bør man i alle fall være oppegående nok til ikke å betale overpris for disse.

Negative rekorder

Juventus er ingen klubb som er vant med dårlige resultater og håpløse rekorder, men denne sesongen var en av få som vil gå ned i historien som en katastrofal sesong. Ikke nok med at man havnet på 7. plass, men man satte også nye rekorder for diverse elendigheter.

For å finne sist gang Juventus hadde en like dårlig sesong må man faktisk helt tilbake til 1961-62, da man også tapte 15 kamper og slapp inn 56 mål. Dette var dog over kun 34 kamper, så med fire kamper til kunne det nok blitt enda styggere sifre enn det ble for Juventus i år.

Tidligere har det blitt sagt at dette er Juventus dårligste sesong noensinne, men etter dypere etteretning kom Sherlock og hans trofaste Watson fram til at prestasjonene i 1961-62 var akkurat like mistrøstige.

Oktoberfesten mot Sampdoria

Etter en god seriestart lå Juventus på tredjeplass når de skulle møte Sampdoria, som før kampen befant seg en plass over på tabellen. Anledningen var en mørk torsdagskveld, 28. oktober for å være helt presis. Sampdoria kom til Torino med håp om poeng, men måtte reise slukøret hjem etter en oppvisning av de sjeldne. Man ga seg ikke før det stod 5-1, mål scoret av Amauri, Chiellini, Camoranesi, Amauri og Trezeguet. Giampaolo Pazzini stod for gjestenes trøstemål. Et sjeldent lyspunkt i en ellers fryktelig sesong.

Primavera

Primavera-laget har gjort noe A-laget ike klarte denne sesongen: å vinne noe. I februar ble som vanlig Torneo Viareggio arrangert, og Juventus var en av de store favorittene før turneringa. Med spillere som Fausto Rossi, Simone Esposito, Ciro Immobile, Carlo Pinsoglio og Manuel Giandonato i rekkene bega man seg ut på turneringen, og etter 3-0, 4-0 og 4-0 i gruppespillet skjønte man at guttene hadde skumle hensikter. I sluttspillet ble Cesena, Sassulo og Atalanta for svake, og Juventus var klare for finale mot Empoli. Denne ble vunnet 4-2, etter at man hadde ledet med fire mål til pause. Turneringens store spiller ble Ciro Immobile, som til slutt stoppet på ti scoringer. Grande Primavera!

Quattrini

Q er en tricky bokstav, men man skal da klare å komme ut av det uten problemer. Det samme kan sies om Juventusspillerne når vi skal ta opp quattrini, eller penger som vi sier på norsk.

At fotballspillere tjener rått er det liten tvil om, men da vi i høst fikk se en oversikt over hvor mye de ulike spillerne i klubben tjente, var det nok mange som hevet øyenbrynene. At Buffon, Del Piero, Trezeguet og Diego hevet tunge lønningsposer var det nok ingen som ble overrasket over, men at Christian Poulsen og Amauri – to spillere som ikke engang spiller fast – tjente mer enn €1m mer enn Giorgio Chiellini, var det flere enn undertegnede som fikk hakeslepp over.

Utifra listene så man også tydelig hvilke spillere som var interessert i å dra ut så mye penger så mulig og de som tjente veldig mye mindre enn resten. At noen tjente svært godt var ikke uventet, med tanke på hva de har vist før, men at f.eks. Zebina og Tiago tjente såpass bra i forhold til Marchisio, Iaquinta, Chiellini, Grygera og Legrottaglie, var mildt sagt overraskende.

Når sant skal sies ønsker Chiellini seg en ny kontrakt med bedre betingelser, noe som kan sies å være rimelig. Og til de som lurte på hvorfor Poulsen fortsatt vil bli værende i Torino, så har man kanskje 50 % av svaret i nettopp quattrini.

Rete! Rete! Rete di Claudio Marchisio!

At vi har vært bortskjemte med seire denne sesongen kan ikke sies, men seieren mot Inter I starten av desember var fantastisk. Minst like fantastisk var 2-1-målet til Claudio Marchisio. Hurtig kontring, flott pasning til Sissoko, glimrende skudd fra Sissoko, men Julio Cesar tvinges til å gjøre en kjemperedning. På returen har han derimot ingenting å stille opp med. Claudio Marchisio finter Walter Samuel opp i pølsebua med en frekk tofotsfinte, før han enkelt chipper ballen over Cesar. Vakkert!

Se saltelli, muore Balotelli

”Se saltelli, muore Balotelli” runget det utover Olympiastadionen i Torino gjennom store deler av sesongen. Balotelli har vært konstant utsatt for hetsing og rasistiske tilrop fra Juventus’ supportere denne sesongen. Bøter ble delt ut og rasismen forsvant, men hetsingen kunne høres gjennom hele sesongen.

Tap, tap og atter tap

Er det en ting man har hatt nok av i Juventus denne sesongen, så er det kamper hvor man har gått slukøret av banen uten poengfangst. Femten ble det i tallet, men det startet ikke før bortemøtet mot Palermo tidlig i oktober. Senere samme måned ga man bort en tomålsledelse hjemme mot Napoli, og tapte 3-2.

Deretter klarte man å holde seg nesten en måned før neste tap, men dette var nok starten på en vill periode med håpløse resultater. Tap mot Cagliari, Bari og Catania kom før jul, dog med en seier mot Inter innimellom disse.

På nyåret tok man like så godt tre tap på rappen, da Milan, Chievo og Roma viste muskler mot et relativt uengasjert Juventuslag. Etter dette klarte man fantastiske fire kamper uten tap, men så møtte man på ny Palermo, og på ny ble det tap 2-0.

Med ti kamper igjen å spille raknet det lille som var igjen av sømmer, og Sampdoria, Napoli, Udinese, Inter, Parma og Milan fikk alle sammen utdelt tre poeng fra den barmhjertige Piemonte-klubben. Femten tap. La oss slippe det de neste hundre år.

Ungdom

Juventus betyr ungdom, men har årets utgave av Juventus bært preg av dette? Nei. Han kan knapt kalles en ungdom lenger, men Sebastian Giovinco har fått yttertst få sjanser til å vise sitt verd denne sesongen. De gangene han har sluppet til har han som regel vist seg fram positivt, men verken Ferrara eller Zaccheroni har satset noe særlig på den lille mannen.

Ciro Immobile bøttet inn mål for Primavera i år, men da Juventus trengte en spiss akutt til et par kamper i månedsskfitet januar-februar lot man ikke Ciro få sjansen. I stedet kalte man hjem Michele Paolucci fra benken til Catania, uten at han beviste grunnen til det. Immobile fikk et innhopp mot Atalanta i 5-2-seieren på høsten og viste ved flere anledninger at han ikke var redd for å spille med de store gutta, og han var nære scoring både en og to ganger.

En spiller som derimot fikk sjansen til å debutere var Manuel Giandonato. 91-modellen fikk sin debut for Juventus da han erstattet Del Piero i det 83. minutt borte mot Livorno i 1-1-kampen i februar. Dette ble riktignok det eneste vi fikk se av han på banen, men han satt ved flere andre anledninger på benken. Spennende spiller.

Juventus har helt klart mange unge, spennende spillere. Utfordringen er bare å integrere de største talentene inn i A-laget. Hvem vet, kanskje er Manuel Giandonato vår nye Antonio Conte? Og kanskje Landry Bonnefoi ville blitt verdens beste keeper om Juventus hadde satset på han i 2001? Tvilsomt, men mulighetene er der.

Vikaren

Som tidligere påpekt skilte Juventus lag med Ciro Ferrara etter omtrent halvspilt sesong. Ny mann inn ble Alberto Zaccheroni, på en vikarkontrakt ut sesongen. I kontrakten stod det også at han ville ha krav på en ny kontrakt om Juventus kom på tredjeplass eller høyere i serien, samt suksess i Europa. Den klausulen hadde lite betydning på slutten av sesongen da man så tallenes klare tale. Juventus havnet på 7. Plass i Serie A, og røyk ut i åttendelsfinalen i Europa League mot Fulham. Zaccheroni tilførte ikke laget så mye nytt akkurat.

World Cup

Litt søkt, men ok. VM er World Cup, og i år arrangeres det som kjent for første gang på det afrikanske kontinentet. Sør-Afrika. Nelson Mandelas hjemland.

Ikke uventet ble et lass med Juventusspillere sendt nedover til Sør-Afrika. Marcello Lippi tok ut hele sju mann til treningsleiren som ble gjennomført hjemme i Italia på forhånd, men herfra ble både Fabio Grosso og Antonio Candreva strøket fra laget. Det ble derimot ikke Gianluigi Buffon, Fabio Cannavaro, Giorgio Chiellini, Mauro Camoranesi og Claudio Marchisio, og alle fem fikk spilletid for Gli Azzurri før man reiste hjem i skam. I tillegg sikret man seg underskriften til Simone Pepe før mesterskapet startet, og han fikk også rikelig med spilletid.

For andre landslag var det ikke fullt så mange spillere som ble tatt ut, men Martin Caceres (Uruguay), Christian Poulsen (Danmark) og Felipe Melo (Brasil) fikk alle en plass i sine respektive lands tropper. Når vi skriver midnatt 27. juni kan vi dog konstantere at det kun er to mann gjenværende, Caceres og Melo.

X-faktor

Etter at Nedved la opp bestemte Juventus seg for å erstatte tsjekkeren med Diego, og samtidig bytte ut kollektivet med en x-faktor som skulle stå for mål og målgivende, glede og resultater. Ting gikk ikke etter planen, og tolv måneder senere er planene å gå tilbake til den gamle, mer kollektive modellen.

Yngel

Til tross for dårlige resultater og en møkkasesong har det skjedd hyggelige ting rundt omkring i Juventusgarderoben denne sesongen også. Allerede den 31. august kunne Claudio Marchisio stolt kalle seg pappa for første gang, da Davide Marchisio ble født mens han var på landslagsoppdrag i Georgia. ”Sønnen min har vokst enormt den siste uken. Forhåpentligvis vil han tilgi meg når han blir eldre for at jeg ikke var tilstede da han ble født,” sa Claudio selv.

Et par måneder senere – nærmere bestemt oktober – kunne to nye Juventusspillere kalle seg fedre, dog ikke for første gang. Den 26. oktober ble Giacomo Grosso født, og fem dager senere kunne Buffon erklære at hans Alena Seredova hadde født deres andre sønn, David Lee Buffon.

På nyåret fikk vi også ønsket et par nye Juventini velkommen til verden. Den 28. januar ble Camoranesi far for fjerde gang, da Diego Camoranesi ble født. Omtrent en måned senere, den 26. februar, fødte Mohamed Sissokos kone Sokona parets andre datter. Aisha ble storesøster til lille Saisa.

Zebinas scoring

Zebina gjorde denne sesongen sitt første mål for Juventus noensinne. Siden ankomsten i 2004 har det blitt nærmere 100 kamper for den hissige høyrebacken, men noen storscorer har han aldri vært. Faktisk gjorde han sitt første mål i Juventustrøya hjemme mot Fulham i vår. Franskmannen mottok ballen på 40 meter, driblet seg pent gjennom to Fulhamspillere, før han klinket til ballen fra 20 meter, stang inn i lengste hjørne. Vakker måte å gjøre sitt første (og eneste?) Juventusmål på.

Ære

Etter den enorme formsvikten i høst ble supporterne mer og mer rastløse etter suksess. Bål ble tent på tribunen blant annet, men det som virkelig satte sinnet i kok hos Mariella Scirea – enken til Gaetano Scirea som gikk bort for tjue og et halvt år siden – var da tribuneseksjonen som bar hennes manns navn begynte med rasistiske tilrop mot motstandere. Mariella Scirea skrev et åpent brev til avisen La Stampa hvor hun ba supporterne om å vise hennes mann ære og respekt. I brevet skrev hun følgende:

“Jeg vil være på Stadio Olimpico på lørdag, og jeg håper at kampen vil være rettferdig og at supporterene vil oppføre seg. Det har blitt sunget mye mot Balotelli, både rasistisk og ikke.

Gaetano var imot all form for fornærmelser – uansett om det gjaldt hudfarge, sykdommer og alle mennesker, uansett om det var motstandere eller mødrene deres.

Jeg har troen på våre fans, og håper at de vil se på Balotelli som en mostander, ingenting mer. Juventus har allerede blitt bøtelagt, men ultras har fortsatt med dette, til tross for at det kan stoppe kampen.

Et tribunefelt som bærer Gaetanos navn burde vært imot all form for rasisme. Å kunne bære navnet Curva Scirea er et privilegium, og det medfølger også et visst ansvar. Mannen min levde utenfor det hysteriet som er med fotballen i dag.

Den 3. september var det 20 år siden Gaetanos død, og fansen fortsetter å holde han – og meg – tett til sine bryst. Det er grunnen til at jeg aldri vil spørre om de faktisk er verdige å bruke hans navn.”

Øredøvende pipekonserter

Pipekonserter har det vært nok av på Stadio Olimpico denne sesongen, og det er kanskje ikke så rart? Juventus er ingen klubb som havner på 7. plass med masse baklengsmål og grusomme antall tap. Nei, denne sesongen er det bare å gjemme så langt ned i skuffen som mulig. At det har vært mange av pipekonsertene er det ingenting å si på, noe annet fortjener man ikke. Tap mot Chievo? Tap mot Bari? Tap mot Napoli etter å ha ledet med to mål? Et sted gikk det galt.

Åsatru

Åsatru er en måte å se verden på, gjerne inspirert av norrøn mytologi. Det sentrale er å samles om noe å dyrke og tro på, samt et felles begrepsapparat. Begrepet oppstod med nasjonalromantikken i det 19. århundret, og hadde da bakgrunn i en romantisering av den gamle storheten man opplevde i vikingtiden. For Juventus’ del handler det om hvor bra man hadde det den gang Lippi styrte skuta, triaden satt på toppen og trakk i trådene og man hadde en sterk Agnelli som yppersteprest. Det var sprezzatura og Bianconeri hånd i hånd. I 2009/10 var det en franskmann [sic!] som var president, brasilianere som var “stjerner” og 1-1 borte mot Catania hørtes ut som en god idé.

Det at rasister har utnyttet det eksplosive potensialet i en slik heltedyrking man kan finne på å bedrive innen Åsatruen knytter det hele nærmere Juventus. At man har ytret ønsker om et helitaliensk Juventus i et desperat rop om hjelp i denne mørketida har blitt tolket som både det ene og det andre.

Foran 2010/11-sesongen kan man bare sette opp nidstenger for å håne Inter og Milan, og konstatere at den nye sportsdirektøren Marotta også ønsker seg italienere. At han er i gang med å hente inn en uruguayaner gjør det hele bare bedre! Hvem kan vel glemme bidragene fra folk som Zalayeta og Montero?

Stor takk til Sverre for bidrag til artikkelen, det er ikke bare jeg som har skrevet alt dette. Takk til Øyvind og Morten for idémyldring, og en stor takk til brukeren Ferdinand som var så snill og gjorde virkelighet av bildeidéen min. Takk alle sammen!