Juventus Norge - Norsk supporterside for Juventus Fc.

Juve1897, 24/04/2009

Det er i dag 14 år siden Juventus mistet et av de største backtalentene Italia, om ikke verden, noen gang har sett. Her kommer et lite portrett av spilleren vi ikke rakk å bli godt nok kjent med. Spilleren som døde i sin families armer, en sen aprilkveld i 1995…

Da jeg tittet på datoen i dag tenkte jeg med en gang på en spesiell person.

Den 26. juli 1971 ble en kar ved navn Andrea Fortunato født i byen Salerno i Sør Italia. I ungdomsårene var han i følge bekjente en tøff, men grei gutt, med nok av stå-på-vilje. Han var dyktig både på skolen og på fotballbanen, og dro som 13 åring nordover for å sparke ball for småklubben Giovane Salerno. Fotball var bare for gøy for Juventussupporteren Andrea, som i sine yngre dager her spilte spiss i likhet sine helter Platini og Rossi, og bøttet inn med mål. Dette ble tydeligvis lagt merke til og han ble i 1984 hentet til den tidligere Serie A klubben Como.

I Como ble han ikke tatt opp på førstelaget før i 1989/1990 sesongen, da klubben rykket ned fra Serie B til C. Han hadde i mellomtiden vært innom å operert som venstreving, men fikk i debutsesongen på A-laget 16 kamper som venstreback. Det var kanskje ikke så dumt at Como rykket ned for Fortunato rent personlig, for i den kommende sesongen var han fast på laget og gjorde det glimrende. Han ble raskt lagt merke til av talentspeiderne og avisene, som raskt begynte å snakke og skrive om ”den nye Cabrini”.

Genoa la også merke til ham og punget ut 20 millioner kroner for å sikre seg stortalentet sine tjenester, til tross for at de hadde den brasilianske bekken Branco i rekkene fra før av. Det skapte problemer for Andrea, som kranglet med trenerne i klubben fra nordvest-Italia og følgelig ble lånt ut til Serie B klubben Pisa i 1991. Her fikk han med seg 25 kamper og gjorde en bra sesong, noe som førte ham tilbake til Genoa igjen sesongen etter, og fast plass i sin venstrebackposisjon.

Sommeren 1993 gikk en stor drøm i oppfyllelse for Andrea da favorittklubben Juventus kom på markedet og gravde dypt i lommene for å få hentet ham til klubben. 60 millioner kroner, som ble tilbakebetalt med renter av Fortunato på banen. Etter hans debut sa den svært så anerkjente og meritterte stortreneren Giovanni Trapattoni at ”vi hadde et hull på venstre side av banen i fjor, det tok meg 45 minutter for å finne ut at problemet er løst.” Hans overgang til Juventus åpnet også døren for ham til landslaget da han høsten 1993 fikk sin første og eneste kamp for Italia, på bortebane mot Estland. Den seriøse og velkjente storavisen La Gazzetta gav ham en solid 6,5 på børsen for sin innsats i den kampen.

Andrea Fortunato fikk med seg 35 kamper og ett mål for Juventus. Han startet sesongen glitrende, men formen dalte utover vinteren og våren. Han følte seg slapp, hadde feber og vondt i halsen over lengre tid, så etter en treningskamp den 19. mai 1994 bestemte Juventuslege Agricola seg til slutt for å ta en blodprøve av ham. Resultatet som kom 24 timer senere var et stort sjokk; han led av en alvorlig form for leukemi.

Han ble lagt inn på sykehuset Molinette i Torino og utsatt for terapier for å prøve å få ned antall hvite blodceller. Den 9. juli ble han likevel overflyttet til sykehuset i Perugia og professor Massimo Martelli for å prøve å få til en transplantasjon. Den 26. juli, på 23 årsdagen hans, ble det gjort et forsøk uten hell og noen få dager senere falt han inn i koma. Videre fulgte to desperate løsninger ved transplantasjon av faren Giuseppe sin dårlige nyre og en fra søsteren.
Situasjonen ble heldigvis bedre, og utover høsten og vinteren begynte han nesten å leve et normalt liv igjen. Han flyttet sammen med familien til Perugia i sin gode venn Fabrizio Ravanelli sitt hus. Om dagene var han på sykehuset for å fortsette sine kurer, mens han senere på kveldene gikk lange turer. Treningen fortsatte å gå bra, han begynte å trene opp musklene sine så smått igjen og folk begynte faktisk å snakke om en mulig retur for ham på fotballbanen i løpet av 1995/96 sesongen.

Han hadde også begynt å kjøre bil igjen og en vårdag dro han sammen med faren opp til Genova for å hilse på gamle lagkamerater og se kampen mellom Sampdoria og Juventus. Den kampen fikk han ikke lov til å bivåne på stadion av legene, men han møtte spillerne dagen før, noe som skulle vise seg å være det siste møtet.

For da han var tilbake hjemme i Perugia begynte feberen å komme igjen. Den 23. april ble han igjen lagt inn på sykehuset hvor han fremdeles hadde gått og fått behandling. Årsaken nå var en lungebetennelse som det allerede nedbrutte immunforsvaret ikke klarte å stoppe som følge av den farlige formen for blodkreft han ett år tidligere hadde fått diagnostisert, men som han var kvitt. To dager senere ble situasjonen alvorlig om morgenen, mens den ble kritsk utover ettermiddagen. Om kvelden, tirsdag den 25. april klokken åtte, døde Andrea Fortunato i armene på sine foreldre. Like før det hadde han sagt at han aldri kunne forestille seg skjønnheten av en enkel tur.

Andrea Fortunato var et glitrende fotballtalent. Han bar trøye nummer tre og ble som sagt sammenlignet med tidligere Juventus’ helt og Italia legende, Antonio Cabrini. Han var god både offensivt og defensivt og hadde unormal god teknikk til back og være. Han var rask og en strikkmotor oppover sin venstreside. I tillegg likte han å gå til dødlinja for så enten å legge inn eller å prøve sin solide skuddfot. Han var backen alle leter etter, med de fleste kvaliteter. Juventus mistet, om ikke det største, så definitivt et av de største backtalentene som noen gang har vært.

Utenfor banen blir han beskrevet som en gentleman. En dag ble han stoppet av en gjeng med supportere, skjelt ut, truet og mobbet. Andrea tok det rolig og sa at han forstod dem. En enkel, sympatisk, likende og snill kar blant venner og bekjente, og dem ble det etter hvert mange av.

I hans begravelse den 27. april 1995 i hjembyen Salerno kom det over seks tusen venner, bekjente og klubbrepresentanter. Kirken var fylt til randen og kisten ble båret inn av spillerne på Salernitana, mens den ble ført ut av Juventusspillerne med kaptein Gianluca Vialli i spissen, som brøt ut i gråt under minnetalen hvor han sa han håpet at det var et fotballag i himmelen slik at Andrea kunne fortsette å være glad og løpe etter lærkula. Drøyt ett år senere førte han (Vialli altså) Juventus til klubbens andre Champions League triumf, men verken han, meg eller noen andre felte nok tårer bare for det den kvelden.

Andra Fortunato vil alltid ha en spesiell plass i spesielt Juventusfolk sine hjerter. Spilleren som aldri rakk å bli stjerne, men som heller gikk bort på et tragisk og utrolig trist vis, til tross for at hans etternavn betyr heldig…

Takk for alt Andrea og hvil i fred!