Del 12: Trapattoni vender tilbake


Skrevet av Simen Nordeide
Fredag 6. mars 2009 kl. 16:41

Fotball-VM i Italia var over, og Salvatore Schillaci skulle returnere fra heltestatusen hos Gli Azzurri og tilbake til Juventus igjen. Slik gikk det ikke, det ble nok en «nesten-sesong» for de sorte og hvite fra Torino.

Etter et sjokktap i Supercupen, 5-1 mot Napoli, hadde Juventus sterke intensjoner om å gjøre opp for det forsmedelige tapet i ligaen. Man startet bra og var med helt i teten, men i desember skjedde det store utskiftninger i Piemontes hovedstad. Luca Cordero di Montezemolo ble ny styreformann, og han ansatte like godt en ny manager; Gigi Maifredi. Han skulle også hente flere nye fjes til Torino, blant annet den tyske midtbanespilleren Thomas Hässler, den brasilianske forsvarsspilleren Julio Cesar, flere unggutter og ikke minst en herremann som fikk æren av å trekke trøyenummer 10 over hodet; Roberto Baggio.

Baggio ble hentet fra Fiorentina hvor han hadde spilt i fem år. Etter 94 kamper og 39 mål for Firenzeklubben følte trequaristaen at det var på tide med nye utfordringer og troféer han kunne ha på merittlisten sin, så han valgte til slutt Juventus som sin nye destinasjon. Roberto tilbragte fem mer eller mindre fantastiske år i klubben, noe som resulterte i 141 kamper og 78 mål.

Som en følge av de radikale endringene i klubben mistet man litt fokus på turneringene, og man mistet grepet på tetlagene helt og endte helt nede på en skuffende sjuendeplass. I Cupvinnercupen sa det også stopp i semifinalen mot de spanske cupmestrene, Barcelona.

Montezemolos regjeringstid som styreformann varte ikke lenge. Allerede neste sommer var han erstattet med tidligere sjef og klubblegende, Giampiero Boniperti. Boniperti brukte sin innflytelse til å overtale tidligere trener Giovanni Trapattoni til å returnere til La Vecchia Signora, og sammen med han ankom også Jürgen Kohler, Antonio Conte, Angelo Peruzzi, Massimo Carrera og Stefan Reuter.

Med solide defensive signeringer var Trapattonis Juventus nå klare for å ta opp kampen med Milan om hvem som skulle være Italias beste lag, og disse to klubbene gjorde det tidlig klart at det var dem det skulle stå mellom. Juventus klarte til slutt ikke å holde følge med Milans stjernegalleri, og måtte til slutt nøye seg med en andreplass, åtte poeng bak klubben fra motebyen. I Coppa Italia tok man en liten hevn og slo Milan ut i semifinalen, men det hjalp ikke stort da man måtte gi tapt for Parma i finalen.

Neste sesong skjedde det igjen en del utskiftninger på klubbens nye stadion, som hadde blitt bygd til VM i Italia 1990, Stadio Delle Alpi. Schillaci, Tacconi og Julio Cesar forlot skuta, og Gianluca Vialli, Andreas Möller, Dino Baggio, David Platt og Fabrizio Ravanelli steg ombord. Peruzzi tok over som førstekeeper ettersom at Tacconi ble solgt til Genoa og Michelangelo Rampulla ble Peruzzis back-up mellom stengene.

Milan viste allerede fra start av at de var Italias sterkeste lag for tiden og Juventus klarte ikke å holde følge med Rossoneri. I stedet bestemte klubben seg for at de skulle satse på UEFA-cupen. Man kom seg enkelt videre fra de første rundene, og møtte ikke skikkelig motstand før i kvartfinalen. Paulo Sousas Benfica ble beseiret, og Paris Saint Germain med en fremmadstormende George Weah på topp ble semifinalemotstand. Her vant Juventus både hjemme- og borteoppgjøret, og det var klart for finale mot den tyske stormakten Borussia Dortmund. Juventus vant finalen 6-1 over to kamper, noe som er rekord den dag i dag for største resultat i en UEFA-cupfinale. Juventus ble også den første klubben til å vinne turneringen tre ganger.

Verdt å nevne er også det at et av lagene Juventus slo ut tidlig i turneringen var det norske skogslaget Kongsvinger. Over to kamper vant Juventus 3-1, og norske Juventussupportere hadde fått se sine helter på Ullevål, som ble brukt som stadion til kampen for at flere mennesker skulle få være vitner til begivenheten. I Serie A endte Juventus til slutt på en fjerdeplass, bak Milan, Inter og Parma.

Neste sesong startet overbevisende for Trapattonis lag, mye takket være målene til Roberto Baggio, Andreas Möller og Fabrizio Ravanelli, og man var lenge med helt i toppen med Milan, men etter et tap mot nettopp Milan virket det som om klubben ga opp sesongen, og mal lot Milan stikke av med sin tredje strake Scudetto. Man fikk heldigvis en god avslutning på sesongen med 1-0 seier mot Inter og en forrykende 6-1 seier mot stakkars Lazio, og man klarte og karre til seg andreplassen, tre poeng bak seriemestrene fra Milano.

En annen gledelig nyhet på denne tiden var at klubben hadde skaffet seg en mann som etterhvert skulle ta over etter Roberto Baggio. Alessandro Del Piero hadde blitt hentet inn fra Padova, og han fikk sin debut denne sesongen. Han scorte også sitt første mål etter at han kom inn som innbytter for Ravanelli hjemme mot Reggiana i september 1993. Unggutten scoret utligningsmålet, og Juventussupporterne startet snart med dyrkningen av sin nye gud. Alessandro Del Piero.

Sentrale personer:
-Giovanni Trappatoni
-Giampiero Boniperti
-Salvatore Schillaci
-Thomas Hässler
-Roberto Baggio
-Jürgen Kohler
-Antonio Conte
-Angelo Peruzzi
-Gianluca Vialli
-Fabrizio Ravanelli
-Andreas Möller