Gianluca Vialli (42)

Vialli er nok en av de spillerne som med færrest sesonger i Juventus, har fått sin egen stjerne utenfor Juventus Stadium. Som kaptein for Champions League-vinnerne fra 1996 vil nok uansett de fleste være enig i at det er fortjent.

NAVN: Gianluca Vialli
FØDT: 9. juli 1964
FØDESTED: Cremona
SERIEKAMPER/MÅL: 102/38

Ikke langt unna Milano, i Cremona, ble Gianluca Vialli født. Her slet han istykker sine første fotballstøvler i Pizzighettone, før han 14 år gammel begynte å spille for juniorlaget til Cremonese. 16 år gammel debuterte han for førstelaget, og han rakk å spille over hundre kamper for klubben, før Sampdoria lokket han til Liguria-kysten.

Her dannet han et av Italias mest fryktede spisspar med Roberto Mancini, og i 1985 – 21 år gammel – fikk han sin debut på det italienske landslaget. Tiden i Sampdoria ble minnerik for Vialli, og han samlet flere troféer. Coppa Italia ble vunnet tre ganger, før han i 1990 var med på å vinne UEFA-cupen. Anderlecht var motstanderlag i finalen, og Vialli fikset seieren for Sampdoria, med kampens to eneste mål.

Sesongen etter UEFA-cuptriumfen, var han også en sterk bidragsyter til at Sampdoria vant Serie A for første og hittil eneste gang. Med sine 19 mål, ble han Capocannoniere.

I hans siste sesong for Blucerchiati var han med på å ta laget til finalen i Europacupen (det vi i dag kjenner som Champions League), men her ble det tap for Barcelona.

Etter åtte sesonger i Sampdoria, fant den da 28 år gamle Vialli ut at det var på tide med nye utfordringer. Juventus måtte blad opp med hele 12.5 millioner pund for spilleren. Dette ble på den tiden ny overgangsrekord i verden.

I desember 1992 – under hans første sesong i Juventus – spilte han sin siste kamp med flagget på brystet. Han scoret i en VM-kvalifiseringskamp mot Malta, men kom etter dette på kant med landslagssjef Arrigo Sacchi. Vialli ble ikke tatt ut i troppen som skulle til VM i USA, hvorpå spissen uttalte at han skulle heie på Brasil. Totalt spilte han 59 kamper for landslaget, og noterte seg for 16 scoringer.

I Juventus gikk det imidlertid bedre. Han scoret lite i Serie A, og Juventus havnet på fjerdeplass, men i UEFA-cupen skulle han på ny oppleve suksess. Fem scoringer, deriblant en i finalen mot Dortmund. Finalen ble spilt over to kamper, og Juventus vant hele 6-1 sammenlagt.

Etter en dårlig påfølgende sesong, fikk han i 1994/95 på ny kjenne smaken av suksess. Serie A og Coppa Italia ble vunnet, mens det i UEFA-cupfinalen ble tap for Parma. Han scoret nok en gang i en av finalekampene, men to scoringer av Dino Baggio – en i hver kamp – sikret skinkelaget en 2-1-seier sammenlagt.

Neste sesong skulle han imidlertid få lagt hendene sine på troféet han var så nære å vinne i 1992. Som kaptein ledet han Juventus til finalen i Champions League.

Dette var også hans siste sesong i Juventus. Nå gikk turen videre til de britiske øyer og Chelsea. Det var langt tøffere tilstander i England, men han fikk allikevel vist seg frem for øyboerne.

Etter et og et halvt år i klubben fikk manager Ruud Gullit sparken, og Vialli tok over som spillende trener. Laget var på den tiden allerede klar for semifinale i både Coca Cola-cupen (nåværende Ligacupen) og Cupvinnercupen, og Chelsea vant begge disse turneringene. 33 år og 308 dager gammel, ble Vialli den yngste treneren til å vinne en UEFA-turnering noensinne.

I 1999 ga han seg som spiller. Hans siste kamp ble spilt mot Derby, og han scoret like gjerne et mål. Han ble dermed trener på heltid. Den europeiske supercupen ble vunnet og han var kun fire poeng bak Manchester United i serien i hans første hele sesong, før han den påfølgende sesongen ledet Chelsea til kvartfinalen i Champions League.

2000/01-sesongen startet også bra med seier over de røde fra Manchester i Charity Shield, men fem kamper ut i sesongen fikk han sparken, etter å ha kommet på kant med flere av klubbens spillere.

Etter trenergjerningen i Chelsea fikk han en ny trenerjobb i England. Denne gangen var det Watford, men det gikk ikke fullt så bra, og klubben endte på en 14. plass.

Dette var hans siste trenerjobb, og i ettertid har han både skrevet en bok – The Italian Job – og jobbet som kommentator for Sky Italia.

For Juventussupportere er det imidlertid bildene fra 1996 som huskes best, da han løfter Champions League-troféet. Dette er nok en av hovedgrunnene til at en stjerne med hans navn nå er å finne utenfor Juventus Stadium.

Postet i