Alessandro Del Piero. Il Pinturicchio. Il Fenomeno Vero. Mannen som av mange blir regnet som selve symbolet på Juventus. Kapteinen. Mannen med flest kamper. Og flest mål. Mannen som rett og slett er den største. Den aller største i klubbens 114 år lange historie.

Klisjé eller ei, et kjært barn har mange navn. Til Alessandro Del Piero gikk man etter hvert tom for superlativer for å beskrive hans betydning for Juventus. For Calcio. For fotball generelt. Han er nemlig ikke den største i en hvilken som helst klubb. Han er størst i Juventus – en av de mest suksessrike klubbene i europeisk fotballhistorie. Denne artikkelen er ment som en hyllest til Alessandro, fotballspilleren som uten tvil har hatt mest betydning i livet mitt. Han prydet min aller første Juventusdrakt, og han vil pryde min hittil siste.

For det er nemlig etter alt å dømme slutt nå. Eventyret er snart over. Helg etter helg, i 19 (!) fantastiske år, har Alessandro Del Piero vært å finne på banen i Juventustrøye. I regn, sol, snø og vind. I Serie A og Serie B. I Coppa Italia, UEFA-cupen, Europa League og Champions League. Han har vært der. Han har vært overalt, og han har alltid vært blant de beste. Søndag formiddag klokken 15.00 entrer Alessandro Del Piero banen i Torino for siste gang som spiller. For å sette ting i perspektiv, så har han har spilt for Juventus på fire(!) ulike hjemmearenaer. Og nå, den siste gangen, er det på fantastiske, nye Juventus Stadium. Der vil han marsjere ut, først, foran Buffon, Chiellini og Marchisio. Han vil bære kapteinsbindet, bindet han har gjort tid sitt eget. Bindet han har båret som et av de stolteste symbolene klubben har, og noen gang vil ha, å by på. Det er snart over nå. Øyeblikket som alltid har virket så fjernt, så uvirkelig, har fått sin dato. 13. mai 2012 spiller Alessandro sin 704. kamp for Juventus, sin siste i Torino. Den 20. mai, i cupfinalen, bokfører sin 705. og etter alt å dømme aller siste opptreden i Juventus.

Alessandro Del Piero står i skrivende stund oppført med 703 kamper, 48.241 spilte minutter og 288 scoringer i sin Juventuskarriere. Han har vunnet hele 18 troféer med klubben, deriblant Champions League (95/96), i tillegg til at han kan føre selveste VM i ’06 på merittlisten. Det gjør at Del Piero i Juventusmålestokk er den største, den aller aller største. Han regnes som helt unik, og har en helt spesiell plass i alle Juventussupportere sine hjerter, så vel som alle som verdsetter en ekte hedersmann.

Alessandro Del Piero er født for snart 38 år siden, den 9. november 1974, i Conegliano, Veneto, og vokste opp med en far som var elektriker og en mor som drev husarbeid. Sammen med venner og sin eldre bror Stefano, spilte Alessandro mye fotball i barndommen. Til tross for at fotball var den store drømmen og gleden til Alessandro, vurderte han sterkt å bli lastebilsjåfør i ung alder. Familien fra San Vendemiano var relativt fattig, noe som førte til at Del Piero stort sett holdt seg i hjembyen. Han hadde derfor et sterkt ønske om å se mer av verden, noe han kunne få realisert gjennom et yrke som sjåfør. Heldigvis endte det ikke slik.

Del Piero spilte for det lokale ungdomslaget San Vendemiano helt fra han var syv år, men startet faktisk sin fotballkarriere som keeper, utrolig nok. Slu som han var skjønte han at dette medførte mer spilletid, samtidig som moren helst så sønnen unngå både svette og skader. Heldigvis hadde Del Piero som nevnt en eldre bror, Stefano, som til slutt klarte å overbevise både moren og Alessandro selv om at han var mye bedre foran motstanderens mål. Og slik ble det.
Etter å ha byttet posisjon spilte han seg raskt bedre, og som 13 åring ble han snappet opp av speiderne til Padova Calcio. Her gikk han gradene i klubben, før han som syttenåring endelig fikk debutere for den daværende Serie B-klubben. Totalt fikk han fire kamper for laget denne sesongen, før han neste sesong spilte ytterligere ti, noe som blant annet førte til hans første profesjonelle mål. Målkontoen var åpnet.

Mange fulgte den unge Alessandro tett, og først i køen av beundrere stod selveste Juventus. Dette medførte at Del Piero ble hentet til Torino, hvor han har vært siden. Han fikk sin første Serie A-kamp som innbytter mot Foggia i september 1993, og scoret sitt første mål i den påfølgende kampen mot Reggiana. Den forholdsvis ukjente Del Piero var med det på alles lepper, og svarte like så godt med å score et utrolig hat-trick mot Parma i sin første kamp fra start. En stjerne var født.

Resten av historien til Del Piero i Juventus er gjennomgått i denne artikkelen, og kan leses i sin helhet der.

Det som derimot mangler her, er en annen historie fra Del Pieros barndom. Den er hentet fra hans egen hjemmeside, og en skjønner fort at det overhode ikke er noen tilfeldighet at Alessandro Del Piero ble en så god fotballspiller som han er i dag. «That said, in the description of my early years the only thing missing , that is not just a little insignificant detail, is the ball. Doesn’t matter how much I try, I really can’t remember not even one of my friends who was so obsessed with football that couldn’t do without it, couldn’t think about anything else. May be just my brother Stefano was like me, but he was big, he played in the real teams and i often followed him with my father, enjoying the back seat of our 127. I was sure Stefano didn’t have any danger to remain without ball. Instead I had to earn it: daily matches, that lasted hours and hours were followed by those in the evening, lit up by the lights my father installed to transform the little pitch into the well lightened stadium for our own Champions Cup, and, then, at home, alone, I continued playing with the tennis ball in the garage, until I was literally dragged to bed. But even there, under the blanket, I kept on thinking of the matches I’d play tomorrow. Deep down, that’s why I dreamt to become a football player. To never be without a ball.»

Men det er ikke bare alle merittene og spilleren som gjør Alessandro Del Piero til en av de største innen fotball i moderne tid. Det er personen Alessandro Del Piero. Legenden Alessandro Del Piero. Han er så høyt elsket av sine fans at det er ubeskrivelig, men også så høyt respektert av sine motstandere at det er like imponerende. Nesten uansett hvilken fotballsupporter man spør, uavhengig av favorittlag eller nasjonalitet, vil han høyst sannsynlig beskrive Del Piero som en ekte hedersmann – en gentleman av de sjeldne. Det er han også for meg. Alessandro Del Piero er en utmerket kaptein – og et fantastisk symbol for Juventus og verdiene klubben ønsker å stå for.

Sommeren 2006, da Calciopoli herjet som verst. Sommeren da Del Piero og Juventus ble fratatt Serie A-tittelen, samtidig som Del Piero ble verdensmester med Italia, stod han der rakrygget. Flere store «stjerner» forlot klubben, blant annet Zlatan, Thuram, Cannavaro og Vieria. Men Del Piero ble. Sammen med Buffon, Nedved, Camoranesi og Trezeguet var det aldri noen tvil. Juventus skulle tilbake der de hørte hjemme. Dette tatt i betraktning er det umenneskelig å ikke la seg røre av historien. Av måten Alessandro Del Piero forlater Juventus. Han har nemlig ført Juventus tilbake akkurat dit han lovet, tilbake der laget hører hjemme, helt på toppen av Serie A. Og for noen sesonger han har levert! Sesongen i Serie B ble han nemlig toppscorer, og fulgte like så godt opp med det samme i Serie A året etter, da ett mål foran lagkamerat og venn, David Trezeguet. Den isolert sett kanskje beste uken i hans liv hadde han høsten ‘08, da han i løpet av en uke først puttet i 2-1-seieren hjemme mot Real Madrid, før han scoret på et fantastisk frispark fra langt hold i 1-0-seieren mot Roma, og avsluttet det hele med å parkere Real Madrid med to nye mål i 2-0-seieren på Santiago Bernabeu. Om du måtte lure, han fikk selvfølgelig stående applaus fra hele stadion da han gikk av banen like før full tid – noe han for øvrig også fikk da han gikk av banen på Old Trafford i Gary Nevilles avskjedskamp. Ekte fotballfans vet å verdsette en hedersmann.

For det er nettopp det han er, ta bare en titt her. En hedersmann av de sjeldne. Som spiller har han mottatt mange priser. De fleste av dem for prestasjoner på banen, men også en del for personen han er. Blant annet har han mottatt Oscar-prisen som mest likte spiller flere ganger. Etter annet godt eksempel på Del Piero som person får man gjennom hans bidrag etter tsunamitragedien i Japan i fjor. Da startet han sitt eget prosjekt for å samle inn penger, og leverte etter hvert en betydelig sum til den hardtrammede nasjonen. Men uansett hva jeg skriver, vil det likevel ikke kunne gi et fullverdig bilde av Del Piero. De fleste kjenner nok til det meste allerede.

Det er likevel ikke å komme utenom fotballferdighetene til Del Piero. Med en slepen teknikk, godt overblikk og en enorm skuddfot har han sesong etter sesong levert varene. Det er ikke uten grunn at området like utenfor sekstenmeteren, litt til venstre, har fått tilnavnet “La Zona Del Piero” i Italia. Herfra har Del Piero utallige ganger, både i spill og fra dødball, prikket ballen i lengste, eller korteste, i beste stil. Hans frispark er et varemerke, og det er nok ikke bare Juventussupportere som lar seg begeistre av hans høyrefot. Drømmen er selvsagt å se enda et, et siste, mål herfra. Enten mot Atalanta, men aller helst i Coppafinalen mot Napoli. Å få se Del Piero peke tunge en siste gang.

Håpet lever likevel fortsatt. Håpet om at klubben, president Andrea Agnelli og Alessandro sammen skal finne ut at han blir med ett år til. Eventyret er nesten for flott til å stanse nå. Ny stadion, ny giv, ny trener, ny stall. Neste år blir det jo i tillegg Champions League-spill, som regjerende seriemester. Men samtidig kan man forstå Del Piero, om han ønsker seg bort. Ryktene skal ha det til at MLS er en sannsynlig destinasjon. Et siste eventyr der borte hadde han fortjent, mannen fyller tross alt 38 i november. Ingen i Juventus kan klage på at han ikke har gjort jobben sin. Om dette er en siste drøm han har, så ønsker jeg han all lykke på nye veier. Det vet jeg at Juventus også gjør. Jeg vet også at uansett hvor han drar, om han drar, så vil han for alltid være min favorittspiller. Han vil alltid være spilleren som fikk meg til å heie på Juventus. Han vil alltid være spilleren som har gitt meg flere øyeblikk en noen andre fotballspillere. Han vil alltid være il capitano, il numero dieci. Og han vil stå øverst i Juventus’ historiebøker, både med flest kamper og med flest mål. Han vil være den største i lang tid, og stolt være emne for fortellinger til venner, barn og barnebarn. Alessandro Del Piero sitt navn vil for alltid stå i gullskrift hos Juventus, akkurat slik navnet hans pryder en av stjernene utenfor nye Juventus Stadium.

For nå er det altså snart slutt. Historien er inne i sitt siste kapittel. Det første kapittelet i Juventus resulterte i en flott dobbelt-triumf (i 94/95). Og nå, i hans siste sesong, har han mulighet til å gjenta bedriften. Søndag formiddag, cirka klokken fem, vil tårene trille (om de da ikke allerede har gjort det hele kampen). Da kommer Alessandro Del Piero til å stå der, stolt og rakrygget som i 2006, men samtidig nervøs og vemodig som i debutsesongen. Han vil stå klar for å løfte Scudettoen. Klar for å løfte beviset på at han, sammen med sitt elskede Juventus, har klart målet de satt seg. De har klart å returnere, ikke bare til Serie A, men helt til topps. Juventus er tilbake der de hører hjemme, i det beste selskap, og Alessandro Del Piero skal ha mye av æren for det. Han inngikk et løfte med med Juventus, med Buffon, med Nedved. Og han holdt det.

Alessandro Del Piero. Du er størst. Av alle. Og du er best. Du er vår kaptein. Min kaptein. Du er definisjonen på en Juventino. Takk. Tusen takk.

Kim-André Østbye (Følg meg gjerne på twitter, @kaostbye)

Kilder:
http://www.alessandrodelpiero.com/index.html
http://en.wikipedia.org/wiki/Alessandro_Del_Piero

Skal også rettes en stor takk til Simen, Eirik og Sverre for gode diskusjoner, idéer og tips underveis!