John Charles (37)

Il gigante buono gikk ti amatørkamper i ringen på 50-tallet. Som bokser altså. Han vant alle ti, fem ved å slå ned motstanderen. Dermed er det nærliggende å tro at kallenavnet har en viss ironisk vri. Det har det ikke. John Charles gikk gjennom hele karrieren uten å få så mye som et gult kort en gang. Det er til og med de som mener han aldri lagde frispark en gang. De tar feil.

NAVN: John William Charles
FØDT: 27. desember 1931
FØDESTED: Swansea, Wales
SERIEKAMPER/MÅL: 150/93

Waliseren startet karrieren i hjembyen Swansea, men flyttet til Leeds allerede som 17-åring. Der fikk han sjansen som forsvarer og tok den. Han ble brukt over hele linja, og storspilte. Enda bedre var han da han plutselig en dag ble plassert på topp. Med ett var han i gang med målfesten, og det skulle ta mange år før festen var over.

Midt i Leedstida var han også et par år i militæret. Det var der de fikk han til å bokse. Det hele er litt som oksen Ferdinand, for de som har lest den historien. Evt. sett tegnefilmen. Store og staute Charles skulle selvsagt være bokser, og motvillig gikk han med på å prøve seg, men det ga han ingen glede. Det var det fotballen som gjorde.

Bare 18 år gammel fikk han sin første landskamp for Wales, og han endte opp med å spille 38 kamper. Til slutt fikk han laget 15 mål for de røde, noe som er ganske imponerende med tanke på at han stort sett figurerte som midtstopper på landslaget. Charles var også en del av det eneste walisiske landslaget som har kvalifisert seg til VM. De kom sågar til kvartfinalen, der de tapte knepent for Brasil. I den kampen manglet de nettopp Charles. Hvem vet hvordan det hadde gått om han ikke var skadet?

Etter ni år og 150 mål for Leeds var det på tide med litt skikkelig fotball. En slik superspiss hadde naturligvis flere beilere, blant annet hostet Real Madrid opp £70 000 for å kjøpe Charles, men det var Umberto Agnelli som klarte å overtale The King til å slutte seg til Juventus, og det for “bare” £55 000.

Dette skulle vise seg å være vel anvendte penger. I sin første sesong for Juventus ble Charles capocannoniere og Bianconeri vant serien. Det var spesielt hodespillet som gjorde at waliseren var slik en målmaskin. Det går rykter om at han brukte veldig mye tid på ekstratrening med fokus på hodespillet. Blant annet ved å stange ballen kontinuerlig mot en vegg i timesvis, eller i minuttsvis. Dette gjorde i alle fall at han lagde 28 mål på sine første 34 kamper for Juventus. I tillegg ble han kåret til årets spiller i Italia. En debutsesong av de sjeldne!

Han fortsatte med å lage 50 mål i løpet av de neste to sesongene, og var etablert som en av verdens beste spisser. Alt av italienske forsvarere lette høyt og lavt etter tjuvtriks for å stoppe denne bautaen av en mann, men ingenting virket. Til alt overmål var han så trivelig, denne mannen, at da han kolliderte med den beinharde midtbanemannen Bernasconi fra Sampdoria, som naturligvis endte opp med å rulle rundt på bakken med store smerter, så stoppet han spillet og trillet ballen ut over sidelinja.

Han ble i klubben i fem sesonger og rasket med seg fem titler. Tre scudetti og to Coppa Italia-trofeer. Turen gikk tilbake til Leeds, men bare for ett år. Han ville tilbake til det forgjettede land, og denne gang prøvde han seg i Roma. Det var på ingen måte det samme som i vidunderlige Torino, og etter ett år vendte han nesen nordover igjen og spilte i mindre klubber de neste 11 årene. Det var i Juventus han ble en superstjerne og det var i Juventus han forelsket seg i Italia. Det var også gjensidig. John Charles var den første utlendingen som ble inkludert i italiensk fotballs Hall of Fame. Foran folk som Platini, Maradona og Zidane. På 90-tallet ble han også kåret til tidenes beste utenlandske spiller i Juventus. Tidenes.

I tillegg til slike ting (han har blitt kåret til en hel bråte med ulike hederstitler) brukte Charles pensjonisttilværelsen sin på å trene et kanadisk fotballag i ett år på 80-tallet og han drev en pub ved siden av Elland Road i Leeds. Det er for øvrig både en gate i Leeds og en tribuneseksjon på Elland Road som er oppkalt etter denne legenden.

Den sympatiske briten takket for seg i februar 2004, og nå får han en egen stjerne utenfor den nye stadion til Juventus. Som seg hør og bør!

Meritter for Juventus:

Som spiller:
Serie A: 1957/58, 1959/60 og 1960/61
Coppa Italia: 1958/59 og 1959/60

Postet i